Kan landsfaderen frelsa venstresida?
SAKPROSA: Einar Gerhardsen (1897-1987) er kanskje ikkje den perfekte vegvisaren inn i det moderne samfunnet. Men er han likevel betre enn Adam Smith (1723-1790)?
Mímir Kristjánsson: Hva ville Gerhardsen gjort? 168 sider. Manifest forlag.
Det begynner dramatisk. Ein omtåka Einar Gerhardsen vaknar opp på kontoret sitt på Youngstorget dagen etter stortingsvalet i fjor, og kjenner verken partiet sitt eller det politiske Norge igjen:
«27,4 prosent. En mangemillionaer som leder. En valgkamp uten én stor, gjenkjennelig reform å presentere for velgerne. Hva var det som hadde hendt med Arbeiderpartiet?»
I vanskelege situasjonar prøver kristne av og til å spørja seg kva Jesus ville gjort. Einar Gerhardsen er kanskje ikkje heilt Jesus for Klassekampen-journalisten Mímir Kristjánsson, men i desse sjølvransakingstider for sosialdemokratiet er det kanskje ikkje så dumt å leita etter inspirasjon frå landsfaderen som førte Arbeidarpartiet fram til siger i val etter val dei to første tiåra etter krigen.
For rask modernisering Kristjánsson veit sjølvsagt at han med dette legg seg open for kritikk om nostalgi og «å gå baklengs inn i framtida». Den har alt kome. Men forfattaren er faktisk på sitt beste når han tek eit oppgjer med moderniseringsretorikken i politikken. Problemet er ikkje at Arbeidarpartiet ikkje heng med i tida, men at partiet har «modernisert» seg så raskt at folket ikkje heng med.
Kristjánsson åtvarar mot å tru at teknologiske endringar gjer gamle verdiar ugyldige. Fordi om ungdommen er på internett, har dei ikkje mindre interesse av å ha ein fast jobb med ryddige arbeidsforhold. Og han har unekteleg eit poeng når han spør kvifor «Adam Smiths ideer om markedets usynlige hånd fra 1776 blir regnet som høyst relevante i våre dager, mens Einar Gerhardsens tanker om Norge i 1960-årene skal vaere såpass utdaterte at vi ikke trenger bry oss med dem».
I det heile teke er Mímir Kristjánsson god til å stilla tankevekkande spørsmål. Han lurer for eksempel på kvifor Trump og andre høgrepopulistar kan vinna val ved å mobilisera arbeidarklassen, medan dette synest vera ein avleggs tanke for dei sosialdemokratiske strategane. Eller kvifor Arbeidarpartiet kvoterer etter geografi, kjønn og etnisitet, men ikkje etter sosial bakgrunn. Resultatet er at Frp har dobbelt så mange kandidatar med arbeidarklassebakgrunn som partiet som kallar seg «arbeidarparti».
Tilbake til røtene
Så kan ein alltids diskutera svara forfattaren kjem opp med. I tillegg til ein fornya kontrakt med det Gerhardsen kalla «det brede arbeidende folk» handlar det om å gjenoppliva trua på samfunnsstyring og å blankpussa ideologien. Altfor mange Ap-politikarar har resignert og snakkar om samfunnsutviklinga som om det er naturfenomen – trygdebølge, flyktningstraum eller børsras – men «vi velger ikke vaermeldere inn på Stortinget, vi velger politikere,» slår Kristjánsson fast med ei av mange spreke formuleringar.
Gerhardsen har sine avgrensingar som politisk fasit. Mange marknadsånder har kome ut av flaska sidan hans tid (enkelte av dei også med Gerhardsens hjelp), og dei er ikkje lette å få tilbake igjen. Innvandring, klima og likestilling var heller ikkje store saker under Gerhardsen.
Likevel trur eg at Kristjánssons bok er eitt av fleire uttrykk for at venstresida meir enn før vil søkja tilbake i si eiga historie for å finna fastare grunn å stå på, og at den marknadsorienterte «tredje vegen» til Tony Blair, Gerhard Schröder og Gro Harlem Brundtland også av mange sosialdemokratar vil bli stempla som eit blindspor.
Det andre som slår meg, er den aukande omsorga som Mímir Kristjánsson og andre langt ute på venstrefløya nå føler for Arbeidarpartiet. I skuggen av den høgrepopulistiske trusselen blir motsetningane og kampen om å vera rein og raud tona ned, fordi dei fleste ser at eit sterkt sosialdemokrati er nødvendig for at venstresida skal kunna vinna val. Problemet med Arbeiderpartiet er derfor ikkje at det har slutta å vera eit revolusjonaert parti, men at det ikkje lenger er reformistisk, konkluderer Kristjánsson. I det han skriv, ser me kanskje også konturane av eit djupare venstreside-oppgjer med arven etter sekstiåttaropprøret.
Fort og gale
Mímir Kristjánsson er ein uhyre produktiv forfattar og skriv lett, godt og kunnskapsrikt. Men av og til går det litt for fort i svingane. Sovjetunionen okkuperte ikkje Tsjekkoslovakia i 1948, det var derimot det nasjonale kommunistpartiet som gjorde kupp og sikra seg eineveldig makt i landet. Og for Stavanger-mannen Kristjánsson må det vera litt pinleg at han trur omgrepet «politiske kaninar» oppstod med Martin Tranmael, medan det var Alexander Kielland som lanserte det om tilhengjarane av Lars Oftedal i Stavanger på 1800-talet.
Men elles er dette ei politisk debattbok slik ho skal vera: kort, konsis og provoserande.