Funk me, dette svinger!
MAIJAZZ: Cory Henry & The Funk Apostles fraktet funk-folket til Perleporten og nesten inn i himmelen.
Cory Henry & The Funk Apostles,
Folken, mandag kveld. Publikum: Cirka 400. Spilletid: 1 time 40 minutter.
Det er som regel et godt tegn at du må dusje når du kommer hjem fra konsert. Cory Henry og hans Funk Apostles er en sånn trupp som på alle vis gjør deg varm innvortes. Det er varmt i salen, det er heftig på scenen og det er jevnt over full fyr i teltet. Cory Henry så vi sist sammen med Snarky Puppy på Maijazz for to år siden. Folk omtaler fremdeles om den (bittelitt oppskrytte) konserten med ganske profane adjektiver, og det spørs om ikke Funk-Henry vil bli husket like godt. Det er all grunn til å hente fram vakre ord om denne mandagskvelden, hvis du orker. For det må du. Cory Henry & The Funk Apostles leverte en svett, energisk og feiende flott mandagskveld.
Det som måtte vaere av innvendinger til både Cory Henry, og mye annet som baerer merkelappen funk, er dette: Det varer og det rekker. Når de ført har funnet et tema de liker, så setter de pitbull-bittet i lås og holder på og holder på og holder på og holder på. Funk kan vaere verdens lengste omvei til klimaks. Sånn er det ikke her, men du kjenner litt på følelsen likevel.
White men dancing
Noen ganger, ikke mange, men noen, legger de seg litt på svai og strekker strikken for langt. Funklåter er jo gjerne aller best de 12– 14 første minuttene, eventuelt de 12–14 siste. Denne gjengen er vitterlig gode til å variere, til å endre intensiteten og bringe nye triks på banen. De går tidvis på vannet, men her og der trår også Henry og apostlene vannet. Ikke lenge, og ikke ofte, men bittelitt. På et tidspunkt sjekka både undertegnede - og bassisten - telefonen, samtidig. Hint, hint.
Nu vel, sånn var det et par steder midtveis i settet. Vampingen over akkordfattige tema ble for lange, men det skal de ha: De klarte å ro i land hver eneste låt med noen saftige finaler, og til og med en pinne stiv, kvit mann fra Hommersand beveget seg rytmisk til musikk. Der ligger lista fryktelig høyt. Det er dessuten et endetidstegn, ifølge Leonard Cohen.
For det svinger noe aldeles inn i villeste når de fyrer på alle sylindre. En catch frase, et tema og en overvettes mengde energi er det som skal til for å få fyr i teltet. Og for dem som liker den slags (det var godt med spillemennog kvinner i salen) er det ørten feinschmecker-detaljer å hør og se fra skamgoe musikere. Soloer, rytmiske ting, samspill, innfall og utfall.
Såååå tight!
Henry har med seg to korister som ganske sikkert kunne sneket til seg en og annen solo i Sky Sing. O-la-la. Kompet er det virkelig drag i, gitaristen leker seg på 2 og 4 og Henry er godt støtta opp på alle kanter. Keyboardist Nick Semrad gjør en glimrende syrejazzsolo som fikk blikkene til å flakke, og det sto jevnt godt til.
De spiller - selvsagt - brølhøgt. Og for dem som lurer: Var det litt show off også? Litt musikalske gymnastikkøvelser? Et par sekvenser med organbeføling? Mhm. Var det noen som ropte «såååå tight» til sidemannen? Ju bett.
Han sjøl spille tidvis ellevilt hammondorgel og Moog, i tillegg til å synge, holde stemningen oppe, lede allsang og preke. Han er eksepsjonelt energisk, og han klarer å smette inn et par roligere låter som har mye soul og nymotens r’n’b i seg. Som seg hør og bør for en funkfrontfigur er han opptatt av å fortelle at han har det ok+, og han lurer på om resten også har det fint.
Det kom ingen klager fra salen.
Live and love
Mot slutten får vi for alvor høre Henrys gospelbakgrunn komme fram. Selv om mange nok vil huske den meget snaisne, seige versjonen av «Stayin Alive», går kveldens fruktkorg og hovedpremie til avsluttende «Lord Send Me A Sign», fullrigga med nygospel-triks, moduleringsmoro, live and love-preken, allsang og et himmelsk driv. Det var virkelig moro å se Cory Henry og hans funkdisipler. Sju mann, to av dem kvinner, som er så naturlig stappfulle av musikk, i tillegg til å vaere teknisk strålende. Det er i den kombinasjonen magien ligger.