Best på egne premisser
UTSTILLING: Hva skjer når kunstneren fraviker sine kunstneriske premisser og utforsker sine kollegers saeregne uttrykk? Publikum får en variasjon over «Hver gang vi møtes».
Bryne kunstforening: Andre Premisser. Line Anda Dalmar, Hilde Frantzen, Kristin VelleGeorge, Nina Bang Larsen.
Til 13. mai
Gjennom 16 verk har fire samtidskunstnere tolket egne og hverandres kunstnerskap. Hver kunstner presenterer her sitt eget verk, samt en tolkning av hver av sine tre kolleger. I utgangspunktet er dette et interessant prosjekt, men dessverre har noe essensielt gått tapt på veien til det ferdige produktet.
Prosjektet har i seg selv unektelig en nytteverdi. Gjennom blant annet å utforske andre kunstneres arbeidsmetoder, deres praktiske og teoretiske tilnaerming til materiale, form og innhold, tvinges kunstneren til å fravike egne innarbeidede rutiner og intuitive praksiser. Slik kan prosessen både stimulere og fremtvinge en spennende og konstruktiv laeringsprosess for den enkelte kunstner. Men gjennom en så intern dialog blir publikums utbytte ikke like tilgjengelig og jeg er usikker på hvor kunstnerne vil med de ferdige arbeidene. Foruten å bli kjent med hverandre gjennom en slags kunstnerisk variasjon over Hver gang vi møtes, blir prosessen og de ferdige produktene kanskje mer interessante for de fire involverte og deres naermeste.
Ingen bakgrunn
Utover en verksliste hvor de 16 utstilte arbeidene baerer ulik sammensetning av de fire kunstnernes navn som henholdsvis tittel og kunstner, tilbys det ingen videre kontekst eller bakgrunn for prosjektet. Publikum bør med andre ord ha lest seg opp på forhånd for her får man ingen hjelp til å skjønne utgangspunktet for- eller formålet med eksperimentet. Det hjelper også å ha grei forhåndskjennskap til de fires kunstnerskap for at innholdet i de ulike verkene skal fremstå noe mer tilgjengelige.
Alle de fire involverte kunstnerne har gjennom hele sitt kunstnerskap utviklet og forsterket en saeregenhet som gir dem sitt helt unike kunstneriske fingeravtrykk. Dette har resultert i kunstneriske kvaliteter som ikke kan, eller behøver å kopieres.
Det som i utgangspunktet fortoner seg som et morsomt og laererikt eksperiment resulterer altså likevel i en samling verk som i større eller mindre grad mangler autentisitet og troverdighet. Å finne den enkelte kunstners fingeravtrykk i de ferdigstilte verkene er vanskelig, og kanskje er det heller ikke påkrevd i nettopp denne sammenhengen. Like fullt er det om ikke annet ønskelig med en opplevelse av en sterkere kunstnerisk tilhørighet til det endelige produktet. Uten denne blir det heller ingen umiddelbar sammenheng i utstillingen som, før man møysommelig får nøstet opp i trådene, fremstår som et sammensurium av tegning, foto, maleri, installasjon, tekstil- og trolldeigskulptur m.m.
Godbiter innimellom
Det hele minner om bestemors konfekteske; med litt tørr marsipan og tomme cognackuler, men så finner man etterhvert, og heldigvis, noen ganske spiselige godbiter. Saerlig Nina Bang Larsens og Line Anda Dalmars tolkninger av Hilde Frantzens kunstnerskap er både morsomme og interessante. Og selv om Dalmars tolkning av Bang Larsens underfundige verden er både leken og søt, og Hilde Franzens Dalmarske tegning er interessant, foretrekkes langt på vei også her kunstnerens egne, gjennomarbeidede og forankrede verk.