Det er en åndelig krig på gang
PLATE: 71 år gammel klatrer Ry Cooder opp på barrikadene igjen.
Ry Cooder:
«The prodigal son» (Fantasy/Caroline)
Ringen er sluttet for Ry Cooder når han vender tilbake til Blind Alfred Reed på sitt 16. studioalbum.
For 48 år siden sang han Reeds «How can a poor man stand such times and live?» på debutalbumet. Nå er det vakre «You must unload» han tar for seg. En sang der penge- og maktelskende kristne levnes små sjanser for å nå himmelen hvis de ikke legger fra seg det de baerer på.
Teamet er åndelige sanger, i motsetning til forrige «Election special». Den gang så han fram mot det amerikanske presidentvalget i 2012, provosert av republikanernes valgkamp. Cooder kan neppe ta hele aeren for at landet fikk fire nye år med Obama, men han var neppe misfornøyd.
Tidevannet har snudd, og Cooder legger ut i krigen på nytt. Selv om det nå handler om tro og frelse, trekker han ikke inn brodden. Slett ikke. Hans «Jesus and Woody» er en monolog fra Jesus til den gamle trubaduren Woody Guthrie:
Well, bring your old guitar and sit here by me
Round the heavenly throne Drag out your Oklahoma poetry ’cause it looks like the war is on
Det er liten tvil om hvem Cooder sikter til når han lar Jesus si now they’re starting up their engine of hate og slå fast at guess I like sinners better than fascists.
Cooder ser en sammenheng mellom politikk, økonomi og folks indre liv. Det handler ikke nødvendigvis om religion, men om behovet for reverence; respekt preget av aerbødighet.
Han åpner fint med «Straight street», en hit for The Pilgrim Travelers i 1955. Deretter slipper han løs sin egen «Shrinking man» om en verden der det menneskelige krympes bort:
Don’t need no sweatshop child puttin’ shoes on my feet this time Chained to a sewing machine down in hell where the sun don’t shine
«Gentrification» er om nabolag der opprinnelige beboere presses ut til fordel for et rikere klientell: This building’s been sold to Johnny Depp, take the buyout, relocate, the Google-men are coming downtown.
Sangen er skrevet sammen med sønnen Joachim, som også er trommis og medprodusent. Ry Cooder spiller ellers det meste selv, bortsett fra et innhopp fra bassist Robert Francis og fiolinist Aubrey Haynie på «You must unload». I tillegg korer Terry Evans, Arnold McCuller og Bobby King på platen.
Tradisjonelle «Everybody ought to treat a stranger right» ble gjort kjent av Blind Willie Johnson og handler om respekt. Tittelkuttet «The prodigal son» er også en tradlåt. Der fortelles historien om den fortapte sønn, men i Cooders versjon finnes redningen i Bakersfield der Ralph Mooney spiller steelgitar.
Etter at Blind Willie Johnson spilte inn «Nobody’s fault but mine» i 1927, har den vaert en amerikansk standard. Her framføres den med all mulig respekt for originalen.
«I’ll be rested when the roll is called» har bånd til Blind Roosevelt Graves, mens «Harbor of love er signert bluegrass-pioneren Carter Stanley. En vakker sang om dommedag og frelse, skrevet av en som drakk seg i hjel 41 år gammel.
Cooder avslutter med William L. Dawsons «In his care», framført der stien til Elvis krysser rennesteinen til Tom Waits.
Et flott album fra mannen som i 2003 rangerte som nummer åtte på magasinet «Rolling Stone» sin liste over de 100 beste gitaristene gjennom tidene.
Beste spor: «Straight street», You must unload», «Harbor of love», «Jesus and Woody».