Trump har gitt Irans hardlinere rett
KOMMENTAR: Jeb Bush sa at Donald Trump ville bli en «kaospresident». Denne uken levde Trump opp til dette ved å trosse så å si hele verden, inkludert USAs naermeste europeiske allierte, og øke spenningen i den mest ustabile delen av kloden, Midtøsten.
Det er vanskelig å forstå begrunnelsen bak Trumps beslutning om å trekke USA fra atomavtalen med Iran. Hvis Iran er en så farlig og ondskapsfull aktør som han sier, er det uten tvil best at landets atomprogram blir frosset på et før-militaert nivå og overvåket døgnet rundt. Sjansene for å få Teheran til å godta strengere vilkår, er naer null. Hvis vilkårene i Iran-avtalen ble brukt i Nord-Korea, ville det kreve at Pyongyang ødelegger atomvåpnene sine − fruktene av en flere tiår lang innsats − og går med på invaderende inspeksjoner og overvåkning.
Regimeskifte?
Hvis det er en strategi bak Trumps utspill, er den sannsynligvis å få til et regimeskifte i Teheran. Hans naermeste rådgivere har lenge gått inn for regimeskifte og har hevdet at den beste tilnaermingen til Iran er en kombinasjon av sanksjoner, støtte til opposisjonsgrupper og militaer intervensjon.
Utenriksminister Mike Pompeo kritiserte i sin tid som kongressrepresentant Obama-administrasjonen for å forhandle med Teheran, og foreslo at USA heller burde gå til angrep mot Iran med opptil 2000 avganger med bombefly.
Den nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton har pushet enda kraftigere på for regimeskifte og argumentert for mye større støtte til MEK, en militant opposisjonsgruppe med frynset fortid og lite støtte i Iran. Både Bolton og Trumps personlige advokat Rudy Giuliani har gitt betalte taler til MEK, og i Paris i juli i fjor erklaerte Bolton at USA burde gå inn for regimeskifte slik at den islamske republikken ikke ville kunne feire sin 40-årsdag (i 2019).
Altså har tre av Trumps naermeste rådgivere for tiden et syn på Iran som er så ekstremt at det er vanskelig å tenke på noen utenom Saudi-Arabia og Israel som deler det.
Laerdommen fra regimeskifter
Iran er et undertrykkende og anti-amerikansk regime som har spredd sin innflytelse i Midtøsten, ofte til skade for USA. Men landet er også en gammel sivilisasjon med makt og innflytelse i regionen i århundrer. Forestillingen om at USA kunne løse alle sine problemer med Teheran ved å styrte regimet, er en fantasi. Iran har stått imot amerikanske press og sanksjoner i naer fire tiår. Og selv om det på en eller annen måte skulle vaere mulig, se deg rundt: Laerdommen fra de to siste tiårene i Midtøsten er visselig at regimeskifte fører til kaos, krig, flyktningstrømmer, sekterisk strid og mer.
Se på regimeskifter utenfor Midtøsten. Enten det gjeldt en ikke-vennlig hersker som Guatemalas Jacobo Arbenz, eller en vennlig som Sør-Vietnams Ngo Dinh Diem, ble regimeskifte fulgt av økt ustabilitet. Se på Iran, hvor et britisk-støttet kupp fjernet den valgte regjeringen, noe som var én av faktorene som førte til og fortsatt legitimerer den islamske republikken i landet. Se også på USAs hardhendte innblanding i den cubanske frigjøringsbevegelsen rundt overgangen til 1900-tallet. Den etterlot seg en arv av anti-amerikanisme som det cubanske kommunistpartiet utnytter den dag i dag. Feilvurdert og dårlig håndtert nasjonalisme er nok den sentrale feilen i amerikansk utenrikspolitikk.
I kontrast til dette: Når USA har bidratt til å åpne land i retning kapitalisme, handel og kontakt, har disse modernitetens syrer nesten alltid taeret vekk de styggeste elementene i diktaturer. Tross alle sine problemer, Kina er i dag et mye bedre og mer ansvarlig land enn det var under Mao Zedong. Folk peker ofte på Ronald Reagans kampanje mot Sovjetunionen som et eksempel på hvor press mot et ondt imperium bidro til regimeskifte. Men dette er bare halve historien. Reagan presset sovjeterne. Men så fort han fant en reformator, i Mikhail Gorbatsjov, omfavnet han ham, støttet ham og ga ham innrømmelser. Så mye, faktisk, at han fikk rasende motstand fra konservative i USA som kalte ham en «nyttig idiot» som ville hjelpe Sovjetunionen til å vinne den kalde krigen.
En joker til hardlinerne
Iran er et komplisert land med et komplisert regime. Men det består også av moderate elementer som åpenbart håper at atomavtalen vil vaere en vei mot integrering og normalisering mot verden. Disse kreftene har ingen ledende hånd, men de har makt, ikke minst fordi president Hassan Rouhani har støtte i befolkningen.
Men Iran har alltid hatt et sterkt element av hardlinere som mener at USA aldri er til å stole på, at SaudiArabia er en dødsfiende og at uavhengighet, selvforsyning og spredning av sjia-ideologi er strategien for selvbevaring. Donald Trump har nå gitt dem rett.
fareed.zakaria.gps@turner.com Washington Post Writers Group ©
Feilvurdert og dårlig håndtert nasjonalisme er nok den sentrale feilen i amerikansk utenrikspolitikk.