Norsk reiseliv ved et veiskille – hva med Lysefjorden?
KRONIKK: I fjor høst så Veikartet mot et baerekraftig reiseliv dagens lys.
Hva betyr det for Rogaland og regionen turisme-ikoner? Vet bransjen og politikere å ta de rette avgjørelser? Er de langsiktige nok?
For få uker siden var norsk reiseliv samlet i Stavanger under Norway Travel Workshop for å pynte seg for internasjonale kjøpere. I dag inviterer Kåkå Kverulantkatedralen til «Preikestoldebatten − masseturismens bakside og veien til et baerekraftig reiseliv» på Preikestolhytta kl. 15, med ledere fra privat og offentlig sektor som deltagere.
Et nytt begrep har dukket opp i turismens vokabular: «Over-turisme» beskriver en situasjon der et reisemål har tapt – eller er i ferd med å miste – kontrollen over sin turisme. Og om hvor høy prisen man betaler er for slitasje på infrastruktur, natur, kultur og et frynset omdømme. «Over-turisme» handler om hvordan turismens globalisering og vekst-tempo truer nettopp de de saertrekk som har gjort reisemål attraktive.
Springbrett til overordnet plan
I fjor, på bestilling av regjeringens initativ Grønn konkurransekraft, ble «Veikartet mot et baerekraftig reiseliv» overlevert. Av bransje og myndigheter har det fått bred aksept som springbrett til en overordentlig reiselivsplan for Norge. Kartet inneholder en helhetlig oppskrift på hvordan Norge kan utvikle en turisme som kan skape større og flere vinn-vinn gevinster, uten at miljøregnskapet og kulturkapitalen lider havari.
Veikartet slår fast at reiselovet står overfor et veiskille, som krever betydelige og baerekraftige løsninger langs hele naeringens verdikjede, fra kortreist matproduksjon til langsiktige perspektiv der vern og vekst må vaere i balanse og spille på lag med sentrale og lokale myndigheter. Kartet er samfunns-fokusert, og følger opp Grønn Konkurransekrafts retningslinjer, som bl.a. sier at: y Forurenser skal betale. y Miljøkostnader bør prises, og legges inn i alle prosjektkalkyler. y Det er det offentliges ansvar å belønne grønne tiltak, og beskatte eller forby forsøplende og miljøfiendtlige løsninger.
Samtididig bes bransjen ta inn over seg at å maksimere antall besøkende og bedrive volumturisme er et blindspor, og at man må fokusere på hva et turistbesøk koster hele samfunnet. Videre anbefaler Veikartet bruk av «Føre var» prinsippet overfor initiativ hvor man ikke kjenner til, eller har tilstrekkelig informasjon om den totale kost/nytteverdien.
Advarsel til Norge
Chris Doyle, en av lederne for den verdensomspennende Adventure Travel Trade Association (1330 bransjemedlemmer) uttrykker et varsko til Norge som reisemål, og at man snart må ty til kvoter og regelverk for å beholde naturen, renomméet og landets turisme-ikoner intakt før det er for sent. Han ser stadig flere tegn til at beslutningstagere tenker altfor kortsiktig. Da vi traff hverandre nylig, uttalte han: «Hvis vi ikke tar grep om turismen, tar den grep om oss.»
Hva betyr dette for Preikestolen, Lysefjorden- og Ryfylke? Det er et positivt tegn at Lysefjorden Utvikling har uttrykt reservasjoner med hensyn til ikke å prioritere cruise som vekstnaering. Mytene om cruiseturismens fortreffelighet bør ses på med lupe, spesielt på mindre steder som står svakt overfor en bransje som betaler et titalls milliarder kroner årlig i utbytte − mens den tydeligvis forventer at lokal anløpssteder betaler regningen for infrastruktur- og miljøslitasje.
Når antallet destinasjonsselskaper i Norge blir faerre i antall, men – som en rekke kommuner – blir større i omfang, kreves det langt større kunnskap om økologi når store økosystemer påvirkes av omseggripende opplevelsesturisme. I dag er slik kunnskap ofte en mangelvare både i det offentlige og i reiselivsnaeringen.
Norges natur – ikke minst i Rogaland − er et knapphetsgode som blir stadig mer etterspurt i en verden der snart to tredeler av oss vil bo i millionbyer. Vi bør passe oss for ikke snuble i iveren etter å håve inn masseturisme og dermed miste oss selv og vår egenart.
Hvem tjener, hvem betaler?
Bransjen – og politikere – har levd godt på inngrep og forbruk av naturgoder og kulturattraksjoner uten å betale for moroa: en grei forretningsidé, så lenge den varer. Problemet er imidlertid at ideen forringer lokal naturog kulturkapital, hvis verdi allerede lider under å vaere dramatisk undervurdert, både ute og her til lands. Knapp tilgang til nødvendige ressurser for vern er bare én av konsekvensene.
Hvordan ser den korrekte kalkylen ut når et cruiseskip legger til i en fjord? Hvem tjener penger? Hvem betaler regningen? Og hva kommer den på, alt inkludert? Vi vet ikke svaret, ikke engang om kalkylen går i pluss eller minus. Likevel har cruiseturismen økt i 9 av de siste 10 årene her til lands. Prognosen for årets vekst er et tosifret prosenttall.
Mange land jeg har besøkt, både som reisende og rådgiver, ligger et langt stykke nedenfor Norge på bruttonasjonalprodukt-tabellen, og har blitt tvunget til å selges sine attraksjoner for billig for å trekke til seg gjester. Vi er heldigvis ikke i den posisjonen, men likevel fortsetter mange norske destinasjoner å ture frem som om våre største turisme-ikoner har evig liv.
Hvem tjener penger? Hvem betaler regningen? Og hva kommer den på? Vi vet ikke svaret, ikke engang om kalkylen går i pluss eller minus.