Korpsfokusert hele livet

FOLKINTERVJUET: Ulf Rosenberg bruker nesten hele fritiden sin på korps. Familien på fire har lenge hatt Caravelle mest for skolekorpsets skyld.

I år går han for 30. gang i 17-mai-tog med Stavanger Brass Band, som han er formann for. Det er den eneste gangen i året han faktisk spiller i korpset.

– Jeg rakk vel å spille 13–14 sesonger før jeg ble mer og mer aktiv i korpsadministrasjon, både lokalt og nasjonalt. Det ble nesten som en jobb nummer to, og jeg trappet ned spillingen. Heldigvis vil de fortsatt ha meg med i toget.

EM-bronse

Første helgen i mai tok stavangerkorpset bronse i korps-EM i Utrecht i Nederland, som Rosenberg også har ansvar for. Han er president i den europeiske brassband-organisasjonen, og medgir at det kan vaere krevende å arrangere EM i en ny by hvert år.

– Det er ny infrastruktur, ulike standarder fra land til land, mange som stiller krav og har input til hvordan ting skal gjøres. Det er viktig aldri å glemme alt folk gjør for å få spille i verdens mest prestisjefylte korpskonkurranse.

Da tenker Ulf gjerne på den nord-irske alenemoren som for noen år siden ventet bak scenen under EM i Frankrike med kornetten i hånda. Hun som gråt en skvett, brukte penger hun nok ikke hadde på å delta, mens hennes syke mor passet på ungen hjemme. Trolig hadde hun øvd i månedsvis, gjerne istedenfor å ta ekstravakter på jobb.

– Hun gjorde det fordi hun ventet på å spille sitt livs viktigste konsert. Vi må ha respekt for deltakerne, og gi dem en god plattform til å fremføre det de har øvd på.

Sandnes-Ulf til Stavanger

Fra niårsalderen har korps vaert en del av Rosenbergs liv. Det begynte med Stangeland skolekorps og Sverre Sigurdson Musikkorps, via Musikkonservatoriet til Stavanger Brass Band og videre til korpsorganisering. Noe av det som har gitt ham mest glede, er å vaere aktiv i Kampen skolekorps i Stavanger, hvor hans to sønner spilte fram til i fjor.

– I år er første gang på 12 år vi ikke har unger i korpset på nasjonaldagen. Det er en rar ting, og vi tenkte «hva gjør vi nå?». Vi har alliert oss med en annen skolekorpsfamilie i samme situasjon, og skal ha 17. mai-frokost med dem.

Mens samboer Ingeborg Marie ledet skolekorpset, var Ulf blant annet med på alle loppemarkeder og turer. Familien kjørte lenge Caravelle i korpsets burgunder farge, mest fordi det gagnet skolekorpset å ha en stor bil tilgjengelig.

– Det har gitt enormt mye glede å få kjenne ungdommene guttene våre er sammen med, og oppleve tilliten fra foreldre og unger i korpset. Å ha noe felles, som hele familien kan relatere seg til, har vaert kjekt.

– Plikt til å bidra

Da Ulf traff Ingeborg Marie, visste hun ikke hva et brassband var. For noen år siden ga Ulf henne en baryton til jul for at hun som skolekorpsformann skulle vite opp og ned på et instrument.

– På 50-årsdagen min spilte vi duett sammen; «Det lyser i stille grender». Noen vil spørre om ikke det var flaut, men veldig mange av de som var der, vet nøyaktig hvor vanskelig det er å spille en slik duett når man bare har spilt i under ett år.

Selv savner han å spille trombone, og vurderer å bli med i et korps i en lavere divisjon nå som han får mer fritid uten skolekorpset.

– Det var jo det å få uttrykke seg gjennom musikk som drev meg for 45 år siden. Gleden over flotte musikalske framføringer, enten det er i Kampen skolekorps eller i EM, er der fortsatt. Det og det sosiale fellesskapet.

Selv føler Ulf han bidrar til fellesskapet ved å vaere frivillig i de ulike korpssammenhengene.

– Hvis man har tid og ressurser, mener jeg faktisk man har plikt til å bidra til samfunnet rundt seg. Det gir enormt mye å vaere med på noe som er større enn seg selv.