Helt stein
DRØSET: Stanley Wirak og an Pål Morten satt sammen på ordførerkontoret og leste Stavanger Aftenblad. Det sto om den nye folkeavstemningen i de nye landområdene.
Det sto at kommunestyret i Forsand hadde bestemt at innbyggerne i Kolabygda skulle få stemme over hvilken kommune de skulle tilhøre etter 1. januar 2020. Strand eller Sandnes.
Wirak og an Per Morten ga i grunnen blanke i de hundre sjelene der ute på Kola-halvøya. De var ikke viktige i den store sammenhengen. I Nye Sandnes.
Det var steinen som var viktig. Kola-folkene satt jo på Preikestolen. Her hadde de planlagt nytt kommunevåpen med denne steinen og alt. Steinen skulle sette den flunkende nye kommunen på kartet. «Preikestolen i Sandnes», skulle de si på Dagsrevyen.
Wirak hadde sagt til avisen at han ikke ville bruke en halv kalori på saken, siden Preikestolen nå var hans uansett. Og an Pål Martins, selvsagt.
An Per Morten gløttet opp fra avisen og så på ordføreren sin.
– Er du helt sikker på at Preikestolen er vår, Stanley?
– Helt sikker, Pål Morten Vara. Jeg lover. Den der kola-gjengen kan si hva de vil. Det er vi som skal stå på toppen av Preikestolen ved midnatt når 2019 blir til 2020 og tenne stjerneskudd.
An Pål Marton syntes det var godt at ordføreren var så trygg og sikker i denne saken. De hadde litt å stri med når det gjaldt den ferja over Høgsfjorden. Han orket ikke tanken på å måtte kjøre inn til Stavanger, gjennom en undersjøisk tunnel, opp på Hundvåg, ned i ny tunnel, attpåtil den lengste undersjøiske i verden, opp på Tau i Strand kommune, og SÅ kjøre over til Nye Sandnes igjen, altså gamle Forsand, for å besøke de nye undersåttene sine. Da ville han heller ro over Høgsfjorden. Eller bare ta det på videokonferanse.
An Per Morten kjente en liten uro likevel. Uten denne steinen var jo hele vitsen med Nye Sandnes borte. Hva skulle de ellers med Forsand, liksom?
– Men Stanley? Hvis de sier ja? Ka då?
– Da sier vi at det ikke gjelder. Steinen er vår, Pål Mikkel. Vår.
– Er du helt sikker på at Preikestolen er vår, Stanley?