Hvorfor jubler vi ikke?
KRONIKK: Regjeringen vil lovfeste en bemanning i barnehagene som på 1970-tallet. Det er ikke godt nok.
Bemanningstettheten som departementet ønsker, er én ansatt per tre barn under tre år, og én ansatt per seks barn over tre år. Dette har vaert en uskreven norm i barnehagesektoren siden 1970-tallet, noe regjeringen selv viser til i sitt forslag. 73 prosent av landets kommuner har den foreslåtte bemanningen, eller bedre (Udir).
Dette er ikke godt nok. Med denne bemanningen kan vi ikke sikre at alle barn blir sett, møtt, støttet og får den oppfølgingen de har behov for og det barna har lovpålagt krav på.
Store endringer på 43 år
For opplysningens skyld, det har skjedd en del på barnehagefeltet siden 1970-tallet: y 1975: For første gang kom lov om barnehager. y 1987: Stortingsmelding nr. 8, med fokus på barnehagens innhold. y 1991: Norge forplikter seg til FNs barnekonvensjon, noe som styrket barns rettslige stilling i samfunnet. Dette fikk betydning for senere fornyelse av barnehageloven og rammeplanen. y 1995: Nybarnehagelov som understreker at barnehagen skal vaere en pedagogisk virksomhet. Det settes også i gang et utviklingsprosjekt for å bedre barnehagepolitikken. y 1996: Den første rammeplanen kom, som er en forskrift til loven. Den ga barnehagene en nasjonal ramme for planlegging, gjennomføring og vurdering av barnehagens virksomhet. y 1997: Med Reform 97 ble skolestart senket til seks år. De ledige plassene i barnehagene etter seksåringene, blir fylt opp av ett- og to-åringer. Det var nytt for barnehagene med så mange barn i denne aldersgruppen. y 2005: Revidert barnehagelov der begrepet barns
medvirkning vektlegges tungt. y 2006: Barnehagen blir overført fra Barne- og familiedepartementet til Kunnskapsdepartementet. Barnehagen blir dermed en del av utdanningsløpet. y 2009: Det innføres lovfestet rett til barnehageplass for alle som ønsker det. Regjeringens hovedmål for barnehagepolitikken er å sikre alle barn et barnehagetilbud av høy kvalitet. y 2011: Revidert rammeplan y 2017: Ny rammeplan med enda flere krav til barnehagens personale.
Fra 1970-tallet har barnehagen altså utviklet seg fra å vaere et tjenestetilbud fra velferdsstaten, slik at mødre kunne gå ut i jobb, til å bli en pedagogisk virksomhet.
For de som fortsatt måtte vaere i tvil: Barnehagen er ikke «pass av barn», men en institusjon i utdanningssystemet, med et samfunnsmandat styrt av lover og forpliktende rammeverk. Kan man under noen omstendigheter si at det da er tilfredsstillende og tilstrekkelig med samme bemanning som på 1970-tallet?
Endring i bruk, nye oppgaver
Endringer i samfunnet har ført til store endringer i bruken av barnehager. Andel barn i barnehagen har økt kraftig de siste 43 årene. På begynnelsen av 1970-tallet gikk 2,8 prosent i barnehagen. I 2017 var andelen hele 91 prosent. Utdanningsdirektoratet oppgir at 96 prosent av barn i barnehagen har heltidsplass, og barna har mye lengre dager i barnehagen nå enn tidligere. Det betyr at de aller fleste barn tilbringer mer av sin våkne tid i barnehagen enn sammen med sine foresatte. I tillegg blir barna som begynner i barnehagen, stadig flere og yngre (Udir.no).
Utdanningsdirektoratet oppgir at andelen minoritetsspråklige barn er 17 prosent, og andelen øker stadig. Disse barna trenger ekstra støtte i sin språklige utvikling.
Det er også kjent at barnehagene melder inn få saker om barn som lever i hjem med vold, rus og seksuelle overgrep.
Familiesituasjonene har også endret seg drastisk, noe som gjør at mange barn vokser opp i sammensatte hjem og mange bytter på å bo hos mor, far og eventuelt andre. Dette preger barnas liv i varierende grad.
Alle disse faktorene krever at vi har nok øyne til å se, nok hender til å hjelpe, nok fang til å søke trygghet i, nok hoder til å observere, vurdere, veilede, støtte, og til å ta gode avgjørelser på barnas vegne med. Alle disse faktorene tilsier at det verken er tilfredsstillende eller tilstrekkelig med samme bemanning som på 1970-tallet.
En annen viktig faktor er barnehagenes lange åpningstider, som gjør at personalet går i vaktsystem. Det er dermed kun få timer daglig at alle er på jobb samtidig. I løpet av disse timene skal pauser avvikles, kontorarbeid gjøres, møter gjennomføres og diverse oppgaver utføres. Det betyr at naermest ingen del av dagen, er alle ansatte sammen med barna samtidig.
Vikarer settes dessuten sjelden inn ved personalets sykdom, ferier, avspasering og kurs.
Ingen av disse faktorene virker det som om departementet har tatt i betraktning når de har skrevet sitt forslag. Alle disse faktorene er grunnen til at vi ikke kan juble over forslaget.
Vi må ha en bemanningsnorm som sikrer flere ansatte, også fysisk til stede et minimums antall timer hver dag, også ved de faste ansattes fravaer – først og fremst for barnas skyld.
Politikere må vaere realitetsorienterte og lytte til sektoren og forskning når de skal ta beslutninger på vegne av barna. Først og fremst nå når det gjelder bemanningsnormen!
Rop høyt!
Mange barn trives godt i barnehagen og liker å vaere der, men det betyr ikke at de får den støtten, omsorgen og oppfølgingen som de har behov for og ikke minst krav på. Barna trenger at foreldre og barnehageansatte taler barnas sak!
Stortinget skal nå ta stilling til regjeringens forslag. Nå må vi alle rope høyt!