Incentivene for å holde kjeft må fjernes
VARSLING: Det har rast en heftig debatt de siste ukene, om manglende åpenhetskultur i skolen, men også i Hå kommune og nå sist i Statoil.
Spørsmålet reiser seg: Hvilke incentiver er det som gjør at viktig informasjon holdes skjult? Hva er det som gir laerere og skoleledelse lyst til å holde ulik informasjon skjult, informasjon som kan oppfattes som belastende innad i organisasjonen så vel som ved en eventuell offentliggjøring, f.eks. i mediene?
Underrapportering
I Aftenposten 8. mai får vi vite at det i 2017 ble registrert tre ganger så mange volds- og trusselhendelser mot laerere i Oslo skolen som i 2015, men at de tross økende rapportering ikke registrerer alle voldshendelsene, altså hendelser hvor eleven slår, sparker, biter, ødelegger klasserom og kommer med verbal vold. Det er altså stor grad av underrapportering.
Det er grunn til å tro at Oslo skolen ikke er noe enestående eksempel. I en undersøkelse utført av Norsk Lektorlag, Lektorlaget.no, «Kritisk for ytringsfriheten i skolen», 18.04, kommer det frem at halvparten av de som svarte på undersøkelsen, ikke tør å varsle egen ledelse om slike hendelser fordi de frykter negative reaksjoner. Varsling om mobbing, uro og vold holdes skjult. Hvorfor, all den tid registrering av omfang og fri debatt om dette ville ha kunnet avstedkomme forbedringer? I stedet ser en at det er krefter internt i organisasjonene som motvirker dette.
Møtt med sanksjoner
For, hvilken laerer vil gå ut med egen «inkompetanse», at hun ikke håndterer situasjonen hun er satt til å ha ansvar for? At elev X utøver vold og/eller gjør det umulig å bedrive undervisning i klasserommet? Trosser hun allikevel denne «egeninteressen» og ber om tiltak, så risikerer hun å bli møtt med sanksjoner og gjengjeldelse i form av omplassering, tap av tilleggsfunksjoner, tap av helse, lønn og med dette, troen på seg selv som laerer. Mangelfull støtte ved varsling, fører til at skolen mister dedikerte og engasjerte laerere.
Skjule negative hendelser
Skolens incentiv ved underrapportering er selvfølgelig å skjule negative hendelser for foreldre og offentligheten, å unngå å bli stemplet som «problemskole». Det er nødvendig at skolen innrømmer problemene før den kan løse dem. Laerere skal ikke måtte stå alene med utfordringene ved den enkelte skole, ikke skyve laereren foran seg, og si at laereren må «tåle å stå i det», Aftenposten, 8.05. At hun slik blir «presset» til å holde slik samfunnsnyttig informasjon tilbake fra offentlig diskurs, er klart!
Denne ukulturen, disse selvbeskytende mekanismene, må opp på politisk nivå slik at vi får på plass et annet system eller ny struktur i skolen, hvor en nødvendig åpenhetskultur kan lønne seg. Da må incentivene for å holde kjeft fjernes.
Skolen straffer åpenhet. Slik systemet fungerer i dag, så straffer det seg, eller man frykter straff, ved å varsle om ulike negative forhold internt. Det igjen kan føre til store personlige omkostninger eller resultere i at lite blir gjort. Her er det naturlig å trekke frem laerer Clemens Saers’ rettssak (Aftenposten 19. mars), hvor de ansvarlige ikke rapporterte volden, overfallet, til Arbeidstilsynet, og hvor han trolig er skadet for livet. Eller hardkjøret lektor Simon Malkenes er utsatt for fra sin egen ledelse og fra Oslo kommune. Han er for tiden sykmeldt etter dennes rettslige forfølgelse i kjølvannet av hans systemkritikk av Oslo-skolen, Aftenbladet 20.04.
Demokratisk problem
Å forfølge varslere er i dypeste forstand også et demokratisk problem. Å holde tilbake negativ informasjon om skolens drift og virke, er heller ikke i tråd med skolens overordnede oppdrag. Det er i samfunnets interesse at slik informasjon ikke holdes tilbake, men fritt kan diskuteres, og slik føre til endring.