Tafatte jaerkvinner styrte av omstende
BOK: To einslege kvinnefigurar lot sine liv formast som skjebne, men står på til det siste.
Oda Malmin: Steinauge. Roman. 199 sider. Aschehoug.
Oda Malmin (1987) frå Stavanger, og med slekt frå Jaeren, har mastergrad i nordisk og dermed ein både privat og fagleg bakgrunn som ser ut til å ha verka både stimulerande og hemmande i arbeidet med debutromanen hennar. Stimulerande ved at forfatteren så tydeleg er heimekjent engasjert mellom folk, i terreng og topografi, og ved at ho er litteraturhistorisk, og handverkmessig heime i ein litteraer tradisjon. Men hemmande ved at den skrivetekniske, determinerte naturalismen med minningar til Garborg slår så gjenkjenneleg igjennom i skrifta.
(Ein hovudperson i romanen som med sin tidlege død og livslange fråver frå handlinga elles, likevel har vore sentral i dei to gamle kvinnenes liv som romanen dreier seg om i nåtid, heitte Ådne – ein filolog veit korleis «Arne» blir til «Ådne» på jaersk, og kva det kallest. Garborg heitte også Ådne før han gjekk andre vegen og blei til Arne Garborg. Tittelen sjølv, «Steinauge», er elles så talande eit jaersk eit ord som noko, nytta om folk som hadde eit eige lag med å lø steingardar slik dei både skulle sjå ut og verka, og fekk respekt for sine «steinauge».)
Sett og sansa frå jordbruksbygdene er «ein vegg av jaerlukt – salt, møkk og gras» ein treffande karakteristikk, saerleg om ein går ein generasjon eller to attende, der mesteparten (utan presis tidfesting) av handlinga utspeler seg. På nåtidsplanet er hovudpersonane to einebuande gamle kvinner, Ragnhild - som framleis driv heimegarden med dyr og stell, og søskenbarnet Randi frå nabogarden – som rett nok flytte ut, men ikkje lenger enn til naeraste by, og arbeidde på Bondelaget fram til pensjonsalder.
Det formande i liva deira skjedde i oppvekst og ungdom: Randi hadde ein brutal far, og var mykje saman med søskenbarnet Raghild og bror hennar. Randi elskar denne Ådne, og trur han har det likeeins andsynes henne. Han døyr i ei ulukke mens han ennå går på framhaldsskolen. Det gjer søstera Ragnhild til «odelsbonde» for resten av livet – ei klassisk problemstilling frå Garborg til Vesaas.
Randi kjem seg bort, men ikkje mange kilometrane, etter eit traumatisk år på folkehøgskole. På nåtidsplanet lever ho også for seg sjølv. Mens landskaps-, person- og miljøskildringar kan ha ein dåm av tørka lesefrukt, er det ein heilt annan verknadsfull dramatikk i skildringa av tilhøvet mellom dei to søskenbarna, som har halde kontakten fram til nå, men som framleis har mykje innestengd luft å reinsa mellom seg.
Nå er Randi dødssjuk med nyresvikt. Ragnhild kan bli donor. Under forebuingane avslørest kva som skjedde mellom dei, det meste uutsagt, då dei var unge. Det er medrivande, spennande og effektivt skildra og romanens store styrke. Men sjølve hovudpåstanden i romanen om at ein like lite som ein kan velja familien sin og oppvekststad kan velja stort anna i livet heller – saerleg ikkje på Jaeren, er både sjølvinnlysande og banal. Likevel feil: Ein veks nok ikkje ustraffa opp nokon stad. Mens Ragnhild og Kari blei verande i, rundt og med kvarandre, heilt til dei mot slutten, som donor og mottaker, går inn i den symbiosen som uuttalt – også den - alltid var der.