Jo da, maskiner tar jobber
FRIPENN: At bestemor klarte overgangen til melkemaskin og minibank sikrer ikke barnebarna jobb, dessverre.
Solen skinner for andre uke på rad. Denne våren inviterer til tussefløyte og dans i duggvåt eng, ikke til å opponere mot en sjelden optimist som bare vil fortelle oss at fremtiden er lys og vakker. Jeg skulle så inderlig ønske at VGs
Astrid Meland har rett når hun skriver at maskinene ikke vil ta jobbene fra oss. Men så kommer fakta i veien. Det er som å skyte en munter svarttrost midt i aftentrallen, men noen må si at jobbene faktisk forsvinner, og at de har gjort det en god stund. Nye blir skapt, det er sant. Men de er faerre, mer usikre, dårligere betalt og ligger andre steder enn der hvor de arbeidsledige bor.
Astrid Meland lener seg på økonomen Robert Gordon, som påstår at de teknologiske endringene før andre verdenskrig var større enn det vi opplever i dag, noe som tyder på at Robert Gordon burde vaske vinduene på kontoret litt oftere.
Hun viser også til en rapport fra to OECD-forskere som mener at faerre jobber er truet av automatisering enn hva de to Oxford-forskerne Carl Frey og Michael Osborne hevdet i sin berømte rapport fra 2013. Frey og Osborne undersøkte alle de 702 offisielle yrkeskategoriene i USA og kom fram til at 47 prosent av amerikanske jobber står i fare for å bli helt eller delvis automatisert i løpet av de neste 20 årene. Den europeiske tankesmien Bruegel overførte disse beregningene til EU. Resultatet ble det samme: I gjennomsnitt står drøyt halvparten av alle europeiske jobber i fare for å bli automatisert. Tallet er noe lavere i de teknologisk avanserte nordiske landene og mye høyere i det langt mindre digitaliserte SørøstEuropa.
Meland minner oss om alt bestemor måtte venne seg til av ny teknologi. Og sannelig er det et sprang fra vedfyrt komfyr til induksjon, fra eggepenger i en krukke til Vipps. Det er også sant at markedet, helt fra den første teknologiske revolusjon, har skapt nye jobber til erstatning for de som forsvant. Slik var det fram til rundt tusenårsskiftet − med kjente unntak, som på 1930-tallet.
Tallenes tale
Men nå er det ikke slik lenger, dessverre. 95 millioner amerikanere i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet, mot 70 millioner i år 2000. Fem millioner amerikanske industrijobber er blitt borte i samme periode. Bare én million skyldes globalisering, de andre fire er resultat av automatisering. Donald Trump er langt på vei en uhyggelig konsekvens av den nye maskinalderen.
Dessuten har optimistene lett for å glemme at tidligere teknologiske omveltninger førte med seg sterk økning i urban fattigdom, revolusjoner og kriger. Det tok minst hundre år før velferdsstaten ble et botemiddel mot teknologiens opprivende kraft. I dag er velferdsstaten under gradvis nedbygging i land etter land. Forsvarsverkene mot den sosiale uroen som uunngåelig vil treffe oss når millioner av sjåfører, regnskapsmedarbeidere, butikkansatte, jurister og fondsmeglere blir erstattet av algoritmer, selvkjørende biler og ubetjente butikker, smuldrer.
«Foreløpig ser det ikke slik ut», skriver Meland, og viser til produktivitetsstatistikken. I motsetning til dampmaskinen, elektrisiteten og de første datamaskinene, har ikke algoritmene og robotene gjort oss mer produktive.
Forandringen skjuler seg i andre statistikker. Teknologien har allerede skapt et overskudd av arbeidskraft. Foreløpig har det ført til at lønningene blir presset ned, at fast ansettelse blir uvanlig, og at stadig flere forlater arbeidsmarkedet. Når den neste økonomiske nedgangen kommer, vil teknologiens potensial bli tatt ut for fullt. Da vil kundesentre, back officeavdelinger, lagre og logistikk-avdelinger bli utsatt for hardhendt sanering.
Produktiviteten vil stige når kapitalen finne ut at maskiner er bedre enn selv midlertidig ansatte med lav lønn.
Men produktivitetsveksten vil skje på bekostning av folks arbeid, økonomi og følelse av egenverd. Mange vil omskolere seg, men teknologien rammer først og hardest blant de som ikke har tid, råd eller evner til å utdanne seg til noe annet.
Optimistene viser til at arbeidsløsheten i USA har sunket siden finanskrisen, og at det samme har skjedd i Norge siden fallet i oljeprisen. Men arbeidsløshetsstatistikken er feil sted å lete etter konsekvensene. De viser seg først og fremst i kurven over hvor stor del av befolkningen i arbeidsfør alder som faktisk er i arbeid; sysselsettingsgraden. I USA har sysselsettingsgraden falt fra 67 prosent i 2000 til 62,8 prosent i april i år. I Norge var sysselsettingsgraden 72,4 prosent i 2008, i april i år var den sunket til 66,8 prosent. At den har ligget flatt siden høsten 2016 endrer ikke den lange trenden.
Borgerlønn
«Foreløpig går det bra» er argumentet til en som passerer andre etasje etter å ha falt ut fra åttende. Det er sant at historien gjentar seg, men bare til den ikke lenger gjør det.
Norge har bedre utgangspunkt enn de fleste. Vi har, som Meland påpeker, vaert gode til å automatisere tidlig. Trepartssamarbeidet er et sterkt og godt forsvar som for eksempel USA helt mangler. Vi har en bedre utdannet befolkning, penger på bok, og ennå stor tillit til våre institusjoner. Men utviklingen som endrer hele verden, kommer ikke til å stanse på fergekaien i Hirtshals. Derfor trenger vi den debatten om borgerlønn som Meland vil tone ned. Jeg er medforfatter av en bok om temaet, manus er levert. Debatten må tvert imot intensiveres.
Før eller siden tar godvaeret slutt, og den økonomiske høststormen overtar. Da vil den optimistiske svarttrosten bli spakere i målet, og vi vil trenge nye toner i politikken.