Eplekjekkas i maske herjer med det meste
FILM: «Deadpool 2» er fortsatt en forfriskende vri på en etter hvert ganske utslitt sjanger, men haglskurene av kjappe vitser blir litt vel tett til tider.
Deadpool 2
Sjanger: Eventyr/Komedie/Action. Skuespillere: Ryan Reynolds, Morena Baccarin, Josh Brolin, Brianna Hildebrand, Zazie Beetz. Regi: David Leitch. USA, 2018. Lengde: 1 t. 59 min. Aldersgrense: 15 år.
Den korte versjonen først: Hvis du var en av de mange som likte den første «Deadpool»-filmen, er det overhengende risiko for at du liker oppfølgeren omtrent like godt. Her får vi med andre ord mer av det samme, på godt og vondt.
Det vi får aller mest av, er selvsagt Ryan Reynolds. Han er som skapt for rollen som den rappkjefta, sarkastiske eks-kjekkasen i rød trikot. Når vi møter ham igjen to år etter den første filmen, prøver han originalt nok å sprenge seg selv, før vi spoler raskt tilbake og voice overen forklarer hvorfor det har gått filleveien med vår antihelt. Reynolds snakker fortsatt rett til kamera innimellom, leverer kommentarer som «dette er bare lat manusskriving» (han har som oftest rett), han harselerer både med sjangeren, sine motspillere, folk de andre skuespillerne har spilt før, filmingen, til og med åpningsvignettene får gjennomgå. Det er ikke sjelden metanivå over metanivåene, og det skal godt gjøres å fange opp alle de ofte intrikate referansene, ikke minst fordi de framføres av en fyr som prater i samme takt som et middels maskingevaer. Manuset gir rikelig med referansesnop til sjangerfansen, men har også rikelig med godbiter til de som ikke kjenner til forskjellen på DC Comics og Marvel.
Til kamp mot livet
Den første «Deadpool»-filmen hadde en tydelig skurk og et åpenbart mål, mens hovedpersonen går til kamp mot livet på generell basis denne gang. Etter en litt rotete innledning blir han presentert for en ung gutt som holdes fanget i et slags tukthus for junior-superhelter, og før vi vet ordet av det jages dette umake tospannet av en terminatorlignende muskelbunt fra fremtiden. Hvis du synes det høres retningsløst og rotete ut, har du delvis rett, men trådene samles heldigvis med kyndig hånd mot slutten.
Regissør David Leitch er hakket mer vågal enn sin forgjenger når det gjelder morbid humor. En av filmens aller beste scener er når Deadpool mister det aller meste av gjengen han akkurat har trommet sammen i løpet av ett eneste fallskjermhopp. Han kan også skilte med et usedvanlig godt lydspor, som antakelig best kan beskrives som fullstendig skamløst. Men når man ikke nekter seg noe i sin omgang med klisjeer, pompøsitet og slapstick, er det fort gjort å bikke over til det plumpe og forutsigbare. Det er for eksempel grenser for hvor lenge man bør tvaere ut en siste ord på dødsleie-scene, hvor den døende stadig har noe nytt på hjertet før han gir seg.
Krenk-o-rama
Det Leich derimot skal ha skryt for, er at han virkelig våger å sparke i alle retninger. De lettkrenkede kan sikkert bare holde seg hjemme, og det kan også de som ikke tåler å se store mengder såkalt actionvold og en del andre typer forstyrrende bilder.
Deadpools rølpete framtoning og trigger happy-tilnaerming til problemløsing klarer imidlertid ikke å skjule at han er en ganske anstendig fyr helt der nede på bunnen et sted, han skjuler det bare mer effektivt enn de fleste andre. Dermed virker det også naturlig når de mest følelsesladede scenene dukker opp. Det er riktignok ikke så veldig mange av dem, men de er viktige for troverdigheten og ikke minst for handlingen.
De lettkrenkede kan sikkert bare holde seg hjemme, og det kan også de som ikke tåler å se store mengder såkalt actionvold.