Endelig våget Viking å vaere festens midtpunkt

KOMMENTAR: De har bydd opp til dans og invitert til fest utallige ganger tidligere, men enten feilet eller ikke møtt opp selv. Mot Sandnes Ulf leverte Viking en uvirkelig omgang og fullførte endelig flørten med folket.

Hvilken herlig ramme det var rundt lokaloppgjøret, byderbyet og toppkampen i 1. divisjon. Utsolgt i billettlukene, 15.835 tilskuere, strålende sol, forventninger i både mørke- og lyseblått og en stemning du må nøyaktig fire år tilbake i tid for å finne maken til.

Det var ikke bare en mulig tabelltopp, direkte opprykk eller den beste byen som lå i potten foran torsdagens 17. maitog. Det var også et oppgjør hvor Viking endelig hadde muligheten til å gi folket festen de faktisk hadde invitert til - og som gjør at de kommer tilbake.

Den totale ydmykelsen

Du kunne merke det flere dager før kampen. Prognosene fortalte om et oppgjør som ville bli utsolgt, selv i Vikings egne korridorer ble betydningen av endelig å innfri og prestere på en festdag understreket.

Og Viking leverte. De leverte langt mer enn selv de mest kresne og håpefulle kunne forvente. Det gjorde de med en sprudlende innsats, vilje, kvalitet og stil som går rett hjem hos den store tilskuerskaren som har satt klubben på vent.

Publikum var knapt ferdig med å synge hymnen «Ein blåe dag» før Fredrik Torsteinbø knallet inn ledermålet. En strålende opplagt Julian Ryerson fortsatte råkjøret og la på til 2-0 før det var spilt 13 minutter. Trodde du Tommy Høiland hadde fullført ydmykelsen da han la på til 3-0 fra straffesparket før kvarteret var spilt, tok du feil.

Det sørget samme mann for da han satte inn 4-0 etter en halvtime mot tidligere lagkamerater.

Jubelen, lettelsen, gleden, stoltheten og følelsen har ikke vaert den samme siden klubben slo Brann 5-0 i siste serierunde og forhindret nedrykk i 2006. Det var like etterlengtet for folket som det var for klubben.

Jubelen, lettelsen, gleden, stoltheten og følelsen har ikke vaert den samme siden klubben slo Brann 5-0 i siste serierunde og forhindret nedrykk i 2006.

Fridde til publikum

Det som imponerte aller mest, var måten Viking valgte å angripe utfordringen på. Du kan gjerne si at klubben ikke hadde rare valget med tanke på den tynnslitte troverdigheten laget har bygget seg i store deler av byen.

Ingen hadde likevel reagert nevneverdig på om lagene tok det litt rolig innledningsvis og kjente på hverandre i håp om å få et spillmessig overtak eller en heldig dødballscoring etter hvert.

Vel vitende om at Sandnes Ulf er et kontringssterkt lag, valgte Viking å gå rett i strupen på de lyseblå med feiende frisk og offensiv fotball fra første spark på ballen. Aggressiviteten var enorm - det virket som om de hadde drukket flybensin hele uken. Foran 10.000 nye og potensielle kunder var dette sjansen de ikke skulle la gå fra seg - det lyste lang vei.

Før kampen ble Sandnes Ulf sittende fast i trafikken, derfor ankom de SR-Bank Arena en halvtime seinere enn de skulle. Da oppgjøret kom i gang, ble de lyseblå stående fast i egen gjørme. Fullstendig paralysert ble de gjort til statister.

Grep som ga uttelling

Laget som ikke hadde tapt på sju første seriekampen, sto hjelpeløse og lot Viking gjøre som de ville. Forsvarsspillet var elendig, midtbanen ikke i naerheten av å ta krigen - da nytter det lite å ha gode spisser i front.

Trener Bengt Saeternes skal ha for grepet og byttene han gjorde i pausen - og laget skal ha for at de aldri ga opp og reduserte to ganger før Tommy Høiland satte gaukene inn i skapet én gang for alle med sin 5-2-scoring.

Men dette var kvelden da Viking hadde bestemt seg. De skulle gi folket en velfortjent fest.

Eller sagt på en annen måte: De fikk en ny anledning til å fri til fansen.

Og fikk endelig et ja i retur.