Et depressivt syn på livet
PLATE: Hun sliter med angst og mismot, men skaper deilige låter av det.
Courtney Barnett: «Tell me how you really feel» (Marathon Artists/Playground)
Courtney Barnett har vaert åpen om depresjoner og melankoli. Tidligere har hun myknet det med selvironi, men denne gang handler det mer om utlevering og terapi.
Etter å ha vaert med i et par Melbourne-band, ga hun ut to ep-er i eget navn. De ble slått sammen til ett album, som viste at verden hadde noe godt i vente.
Det kom med albumet «Sometimes I sit and think, and sometimes I just sit» i 2015. Courtney Barnett havnet på hitlistene og fikk en Grammy-nominasjon for beste, nye artist.
Hun fulgte opp med albumet «Lotta sea lice», et samarbeid med Kurt Vile. Det ble i meste laget internt, men ga oss tre-fire fine kutt.
Nå er ep-ene, debuten og samarbeidet unnagjort. På tide å vise hva hun virkelig kan.
Hun åpner med «Hopefullessness», en sang som bruker snaue fem minutter på å gå fra slackerrock til grønsj. Eller fra Pavement til Nirvana, om du vil.
«City looks pretty» er slentring hånd i hånd med travle trommer og skurrende gitarer. Det virker som om Barnett har fått føling med prisen for popen, som Jokke sa det:
Friends treat you like a stranger and strangers treat you like their best friend
Samboerforholdet skrangler i «Charity»: Can we talk about it once we’ve slept? Hun hever stemmen, men kjører det samme løpet.
På «Need a little time» finner hun fram den akustiske gitaren, men trommis Dave Mudie tilhører grønsjskolen og elgitaren samler ikke støv lenge. På nytt om et forhold som skranter: I don’t know a lot about you, but you seem to know a lot about me, so I take a little time out.
De tre første sekundene av førstesinglen «Nameless, faceless» høres ut som åpningen på en klassisk Mott the Hoople-låt, før den går fra Neko Case til Nirvana på et halvt minutt. En sang preget av mistro og frykt.
«I’m not your mother, I’m not your bitch» er garasjerock med noe å hevne. Tøff som bare det og feies unna på under to minutter.
Vi får en enda lenger tittel i «Crippling self doubt and a general lack of self confidence». Igjen en smak av Nirvana i refrenget. Platetittelen tell me how you really feel er hentet herfra, før det svares med I don’t know anything. Kim Deal korer.
«Helf your self» er en snakkesang på det jevne, mens høydepunktet «Walkin’ on eggshells» er verd hele prisen på plata. Den bringer sommeren inn i stua, men tittel og tekst sirkler rundt et forhold i ferd med å falle sammen:
No use drinking from a leaking cup
You know what I mean? Not really, it seems
Hun avslutter med «Sunday roast», forholdsvis anonym låt før den passer midten og resten er pur allsang. Her finner hun første gang fred i forholdet eller i et vennskap. Det er ikke perfekt og ikke like spennende lenger, men det er hva man har og hva man vil savne:
Keep on keeping on
You know you’re not alone I know all your stories but I’ll listen to them again
Et lyspunkt på en ellers mørk og melankolsk plate. Flott er den uansett.
Beste spor: «City looks pretty», «Need a little time», «Walkin’ on eggshells», «Sunday roast».