– Vi kan ikke fortsette med å utkjempe en krig som vi ikke vant
BEOGRAD: Bygningene i den serbiske hovedstaden forteller en historie om politiske problemer, krig og korrupsjon. Serbia står først i køa dersom EU skal utvides i 2025, men utviklingen går sakte, og mange innbyggere har gitt opp drømmen om et Serbia i EU.
Den store parkeringsplassen ved motorveien virker så velkjent. Det samme gjelder de gule og blå firkantede byggene og den meterhøye logoen på veggen. For ikke å glemme de store, blå handleposene som også er så kjekke å ha skittentøy i, og de uendelige, labyrintiske gangene mellom Klippan, Billy og alle de andre produktene.
Den europeiske normaliteten i form av en Ikea-butikk kom til Serbia i fjor, med stor ståhei og følelsesladde lovprisninger fra presidenten. Det var en symbolsk viktig begivenhet. Ikea hadde åpnet en liten filial i Jugoslavia i 1991, men denne måtte stenge året etter, da landets styre kollapset. Nå er det imidlertid lördagsgodis i Serbia igjen, i Beograd-forstaden Bubanj Potok. Butikken ble imidlertid forsinket med syv år på grunn av «stor ineffektivitet» i det serbiske byråkratiet, ifølge Ikeas regionale direktør, som blant annet har underholdt om sine møter med 17 institusjoner samtidig.
Merkverdige tilbygg
Så grundig foregår det imidlertid ikke alltid i Serbia. I Beograds sentrum er det et vell av eksempler på merkverdige tilbygg som skyter opp som knopper på eksisterende leilighetsbygg. Knopper som er i helt andre stilarter og farger enn originalen. Tilbyggene ser morsomme ut, men korrupsjonsvaktbikkjene ler ikke. De ser lovbruddene, den følgende politiske tilgivelsen og plutselige endringer i lokalstyrenes planer. Det er mye man kan få til om man bare har de rette kontaktene.
Ikea-butikken i Bubanj Potok har tilsynelatende ikke fått sitt folkelige gjennombrudd ennå. Denne fredagsformiddagen er det i hvert fall fritt valg på parkeringsplassene. 39 år gamle Ivanka F. parkerer sin sølvgrå Ford Focus tett ved inngangsdøra. Hun er interiørdesigner, og er på jakt etter møbler til sitt sommerhus i Kosovo. Hun beveger seg rundt i labyrinten som om det var hennes egen leilighet, og bruker lang tid i selskap med Fabrikör og Regolit.
Ivana F. synes det er fortreffelig at den blå-gule normaliteten har ankommet Serbia, og hun vil gjerne ha mer. Hun er blant de 52 prosentene av serberne som støtter landets forsøk på å bli tatt opp i EU.
Gammeldags tankegang
– Jeg tror det vil føre til en opprydding av korrupsjonen. Og det vil vaere deilig med EU-støtte til infrastruktur. Se på motorveiene i Romania. De er så vakre! Dessverre er det mange som har en mer gammeldags tankegang. Mange vil heller snakke om å holde fast i Kosovo. Slikt har jeg hørt siden jeg var barn. Men nå er det på tide å se fremover, sier Ivana F.
Mange serbere ser fortsatt Kosovo som nasjonens og den serbisk-ortodokse kirkens fødested, og vil derfor ikke anerkjenne Kosovos selvstendighet. Serbia og Kosovo har fortsatt knuter på tråden og dårlige forbindelser. Bokstavelig talt, i noen tilfeller. Om Ivana F. skal ha Ikeavarene transportert til sitt sommerhus i Kosovo tar det åtte timer, selv om det kun er 40 mil dit.
Fra Ikea-varehuset oppsummerer Ivana F. Serbias EU-status. I 2009 gikk 73 prosent av befolkningen inn for EU-medlemskap, men støtten har falt i takt med at samtalene med EU har gått i stå. Og korrupsjonen og manglende anerkjennelse av Kosovo er øverst på lista over problemer Serbia må unnagjort før de kan bli medlem av EU. For ikke å glemme reform av rettsvesenet.
Forrige torsdag møtes statsog regjeringsledere fra EU sine kollegaer på det vestlige Balkan for første gang på 15 år. EU-kommisjonen håper at en utsikt til EU-medlemskap i 2025 vil kunne omstarte reformeringsprosessene her.
Formet av krig
Det er lommer av den serbiske hovedstaden som er like moderne og polerte som hvilken som helst annen europeisk storby. For eksempel det nye «biosupermarkedet», hvor man kan kjøpe kaldt kokosvann og forskjellige typer speltmel. Eller skyskraperne ved «Belgrade Waterfront», som er i ferd med å reise seg som en eksklusiv mur mellom bykjernen og elva Sava.
Det er imidlertid flertall av områder som minner om en svunnen tid. De matte, grå betonghøyhusene med upyntede navn som «Blokk 23» og «Blokk 9A» er gjenstander som står igjen fra Titos sosialistiske Jugoslavia. Og midt i byen minner et tidligere militaerhovedkvarter om den blodigste konflikten i Europa etter andre verdenskrig. Bygget ble bombet av Nato for 20 år siden, som et ledd i anstrengelsene for å stanse overgrep mot den albanske befolkningen og tvinge serbiske tropper til å trekke seg ut av Kosovo. Bygget står tilbake med et stort hull i fasaden, slik at man kan kikke opp på det halve gulvet i byggets syvende etasje.
Okkuperte fakultetene
Nenad Durdjevics voksne liv har blitt formet av de jugoslaviske krigene. Han var i ferd med å avslutte sin verneplikt da Slovenia og Kroatia erklaerte seg selvstendige. Da startet oppløsningen av Jugoslavia. Plutselig ble tette soldatkamerater ansett for å vaere Serbias fiender. Men ikke av Nenad Djurdjevic. Han engasjerte seg raskt i fredsbevegelsen. Som jusstudent var han med på å stifte Serbias første uavhengige studentorganisasjon i 1992. De arrangerte demonstrasjoner for fred og imot Slobodan Milosevic. De okkuperte fakultetene for å få sitt budskap hørt.
– Der oppe overnattet vi. Vi fikk nøkkelen fra faren til en kamerat som underviste på fakultetet, sier Nenad Djurdjevic, og peker opp mot andre etasje på fakultetet for filosofi på plassen foran bokhandelen Plato, midt i Beograd. Dette var episenteret for 90-tallets studentbevegelse.
Nenad Djurdjevic ble politisk aktiv i opposisjonspartiet GSS, og etter at Milosevic ble veltet fortsatte han sin kamp for liberale verdier i ikke-statlige organisasjoner og tankesmier. Han har arbeidet for skiftende regjeringer, og som 46-åring er han i dag en kjent figur i det politiske livet. Vi spiser lunsj på en populaer restaurant rett ved bokhandelen, og underveis hilser han på en tidligere statsråd og en sjef for et klassisk orkester.
Er du skuffet over Serbias utvikling etter krigens slutt?
– Som samfunn fikk vi aldri tatt en aerlig samtale om hva som skjedde i Jugoslavia. Vi fikk aldri snakket åpent om omfanget av grusomhetene, konsekvensene og ødeleggelsene av våre samfunn. Og vi begynte med reformer, dereguleringer og privatiseringer uten å klargjøre hva slags land vi ønsket å bli, sier Nenad Djurdjevic.
Mens Serbia kastet bort ti år på å utkjempe en nasjonalistisk krig mellom 1990 og 2000 opplevde de europeiske nabolandene en økonomisk vekst uten like. I krigens kjølvann glemte man også å bevare noen av de tingene som faktisk fungerte veldig bra i det tidligere Jugoslavia.
– På 80-tallet hadde vi for eksempel et velutviklet system som styrte betalingene over hele Jugoslavia. Når man ble trukket for sosiale bidrag og helsebidrag på lønna tok det kun seks timer før systemet i hele Jugoslavia hadde styr på alle transaksjoner fra alle virksomheter. I dag tar det langt mer tid.
Ham mener at Serbia har alle forutsetningene for å bli et «velutviklet mellominntektsland»: en god geografisk plassering og talentfulle og velutdannede unge. Men det krever et stort sprang i EUs retning. Nenad Djurdjevic har håp, men også tvil.
Vanskelige krav
Mens mange serbere ser EU som et organ som stiller vanskelige krav hele tiden er det mange andre som gjerne vil samarbeide med Serbia uten å stille krav, og uten å snakke om krigsforbrytelser. Russland, Kina og flere land i Midtøsten står parat. «Belgrade Waterfront» blir for eksempel bygget av et firma med base i Abu Dhabi – som for øvrig fikk oppgaven uten at den ble lagt ut på offentlig anbud.
I dag arbeider Nenad Djurdjevic som internasjonal rådgiver for det serbiske handelskammeret, som har tette bånd til regjeringen. Derfor uttrykker han seg veldig diplomatisk om følsomme emner. Han nøyer seg med å konstatere at det europeiske markedet utgjør mer enn 60 prosent av Serbias utenrikshandel, og at det dermed føyer seg først i rekka, før både Russland, Kina og alle andre land. Han nøyer seg med å påpeke at en god relasjon til Kosovo er i Serbias interesse. At det for eksempel ikke er rasjonelt at posten mellom de to naboene i dag må gå via Wien eller Zürich.
Nenad Djurdjevic håper at Serbia fortsatt får tatt den store, aerlige samtalen. Gjerne om fortiden. Men mest om fremtiden.
– Vi må spørre oss selv: På hvilke sider i historiebøkene skal Serbia stå? Skal vi huskes som en del av de liberale demokratiene i Europa? Eller skal vi kun vaere kjent for en nasjonalistisk krig på 90-tallet? For meg står det klart at vi ikke kan fortsette med å utkjempe en krig som vi ikke vant.