Kjemp for alt hva du har kjaert
BOK: Fremragende Bookerpris-nominert roman om å sette alt på spill for det man tror på.
Kamila Shamsie: Ildhjerter. Roman. Oversatt av Anne Cathrine Wollebaek. 284 sider. Gyldendal.
Tragedien «Antigone» av Sofokles, fra omkring år 442 f.Kr., illustrerer en klassisk gresk, men ennå i dag høyst levende konflikt mellom på den ene siden de menneskeskapte lover og på den andre siden plikten til gudene og lojaliteten til familien.
Slik sett plasserer Kamile Shamsies (f. 1973) fremragende roman «Ildhjerter» Antigone inn i en høyaktuell samtidskontekst. Det hele tar til på kafkask vis med at Isma er på vei fra London til New York for å sluttføre studiene, som ble satt på vent da foreldrene døde og hun i stedet måtte ta seg av sine yngre tvillingsøsken, Aneeka og Parvaiz. Som muslim og med en avdød far som var en kjent jihadist, innretter Isma seg etter tingenes tilstand og er først og fremst lojal mot fedrelandet England: «Vi er ikke i en stilling der vi kan la myndighetene stille spørsmål ved vår lojalitet».
Gjennom Isma introduseres vi for innenriksministerens sønn, Eamonn, som har et usjenert overklassepreg og ruller på rene slik at uttalen av ruccula likner «en mellomting mellom en latinamerikansk dans og et vortemiddel», og som har en langt mer sekulaer tilnaerming til verden og virkeligheten: «Kreft eller islam, hvilken lidelse er verst?».
Han blir ad omveier kjaereste med det smellvakre kvinnebarnet, den umodent-modne Aneeka, romanens Antigone, som er en sterk og selvstendig kvinne som antakelig utfordrer den alminnelige norske oppfatning av muslimske kvinner. Hun har sine religiøse ritualer, ber morgenbønn og tildekker seg offentlig, men har ellers ingen problemer med å gå til sengs med Eamonn, som hun verken er gift eller forlovet med.
Hun har et naert forhold til sin lettpåvirkelige tvillingbror Parvaiz, som på kort tid og naermest ved en feiltakelse har gått fra å vaere en hvilken som helst engelsk ungdom til å lage fryktelige halshuggingsvideoer for IS, lokket av løftet om det nye livet i Kalifatet.
Tvillingene, som britisk presse på sedvanlig vis døper PervoPasha og Hijab-Hore Truseløs, byr etterhvert på problemer for Eamonns far, den pakistanskaettede innenriksministeren Karamat Lone, romanens Kreon, som nedlatende omtales som Herr Britiske Verdier og Herr Fjerner Seg fra det Muslimske.
«Ildhjerter» tydeliggjør hvor strevsomt det må vaere for disse menneskene, som har både alle reglene i religionen, alle kravene og forventningene i opprinnelseslandets kultur og alle fordommene i storsamfunnet ellers å forholde seg til, slik at det som under andre omstendigheter kunne ha blitt en vakker kjaerlighetshistorie reduseres til et spørsmål om religion, politikk og moral, og til sist ender opp som en hjerteskjaerende tragedie, idet Aneeka opprørsk og opprørt stiller de tilnaermet samme spørsmål som Antigone.
«Ildhjerter», som er utmerket oversatt av Anne Cathrine Wollebaek, har altså blitt en viktig, overbevisende og opprivende roman med klare bånd til Sofokles, Shakespeare og også Ibsen, på ett vis en undersøkelse av radikalisering og integrering, men fremfor alt en dypt moralfilosofisk bok med et svaert sterkt budskap.
Viktig, overbevisende og opprivende roman.