Roald Waage er død

«Det helle okka ti’ ud» brukte Roald å si når han skulle betegne noe som var av god kvalitet og overhodet ikke trengte å skiftes ut. Så skulle det dessverre vise seg at Roalds tid ble så altfor kort. På selveste 17. mai døde han stille hjemme 70 år gammel etter å ha fått kreftdiagnose for bare én måned siden. Riktignok slet han med helsa det siste året, men dette kom likevel brått og brutalt.

Hidra, og i hvert fall ikke Marstad, kommer aldri til å bli det samme igjen.

Vi ble kjent med Roald og hans familie da vi kjøpte nabohuset til feriehus for 30 år siden. Vi fant fort ut at han var en mann som kunne spørres om alt. Det han ikke visste om folk og begivenheter på Hidra var det neppe verd å spørre om. Han var et oppkomme av historier fra øya. Og Brit ble opplaert i kunsten å filetere fisk slik at det ikke fantes bein i filetene.

Etter at han solgte fiskeskøyta «Tviskjaer» og startet lakseoppdrett i Hidrasund – det som ble starten på oppdrettseventyret her – var det Hidra som var basen hans. Det skulle mye til for å lokke ham en tur til fastlandet. Men selv om han ikke likte å reise bort, betød ikke det at han ikke fulgte med i det som skjedde. For han var til de grader oppdatert på nyhets- og sportsfronten. Elektroniske medier sørget for det, men Fiskaren og Agder måtte han ha i papir.

Det fleste rogalendingene på Hidra kjente også Roald, først og fremst som leverandør av kokt krabbe. Han la ned et enormt arbeid i dette, fra det lille utsalget hans skulle det bare gå ut kvalitetsvarer. Og var ikke krabben god nok etter hans vurdering, ville han ikke selge. Du måtte regne med at det gikk litt tid når du skulle hente krabben, for vi måtte jo ha en prat. Vi kan jo ikke ha det så travelt at vi ikke har tid til å snakke med folk, mente han. Du tjener vel grovt på krabbesalget, sa vi. «Eg he te gass å bensin», var svaret.

Som svaert mange sjøens folk av hans generasjon, laerte han seg aldri å svømme. Og redningsvest i båten var selvfølgelig bannlyst. Hva gjør du hvis det går helt gale da, spurte vi. «Eg he ein trekrakk i båden, eg flyde godt på den». Vi andre var ikke like sikre på at det var en kjempeløsning.

Det var stort for Roald da datteren Lilly og Runar bygde hus på naboeiendommen. Og om en måned flytter også sønnen Bjørnar og Marianne til Marstad. Han gledet seg storligen til at hele storfamilien skulle samles, men det skulle han ikke få oppleve.

For vår del kommer vi til å savne hans gode humør, kjappe replikker og skarpe observasjoner, for ikke å snakke om den årlige hummerfesten hos ham og Karin sammen med søsteren Kristine Marie og Kåre. Fatet bokstavelig talt bugnet av havets kardinal, som ble servert med hjemmebakt rosinbrød. Du verden for et måltid.

Men mest av alt kommer vi til å savne praten.

Våre tanker går til Karin, Lilly og Runar, Bjørnar og Marianne, og til neste generasjons marstadbuer, barnebarna Jonas, Ronja, Jesper, Marie og Ida.

Trine og Siri med familier, Brit og Harald Sig. Pedersen