Are Strandli (29) er tilbake i båten: – Jeg har fått en mer avslappet tilnaerming til livet som toppidrettsutøver

ROING: Etter et friåret med full jobb, null press og der han trente fem-seks økter i uken og livet som toppidrettsutøver ble satt på vent, laerte Stavangerkaren Are Strandli seg én ting som han håper skal gjøre ham enda bedre.

Etter OL-bronsen i Rio i 2016 fikk Are Strandli nok. Han måtte ha en pustepause. Motivasjonen var ikke som den skulle, det fristet heller ikke å skulle dykke ned i de ørsmå detaljene i treningsarbeidet. Han orket det ikke.

– Jeg kunne nok kanskje kommet over kneika høsten 2016, men da er jeg redd jeg hadde blitt utbrent før OL i Tokyo (i 2020), sier Strandli til Aftenbladet etter at han nettopp er ferdig med en økt på Årungen utenfor Oslo. Det er kontoret for han og makker Kristoffer Brun (30), som i 2017 tok et år i singlesculler mens Strandli jobbet som finansjournalist i Hegnar Online på heltid og lot årene ligge.

Comeback etter 21 måneder

Nylig gjorde de to comeback i dobbeltsculleren – 21 måneder etter OL-bronsen – som har gitt dem blant annet VM-gull i 2013 og OL-bronse i Rio. Det var sjokkartet for Strandli, men de to fosset inn til seier som lettvektere i tungvektsklassen.

Og om snaut to uker venter verdenscupåpningen i Serbia.

Men vi må skru klokken litt tilbake. Høsten 2016 hoppet Strandli av livet som toppidrettsutøver. Det var ingen enkel beslutning.

– Én ting er at du ror med en makker, en annen ting er at du ikke helt vet hva som skjer når du trer ut av treningen og miljøet. Det er ikke gitt at du skal finne tilbake igjen. Men det var en risiko jeg var villig til å ta. Det var helt nødvendig. Jeg var ganske overbevist om at jeg ville komme styrket tilbake, sier Strandli.

Og nå, sju måneder etter at han startet på veien tilbake, slår han ettertrykkelig fast:

– Det kjennes ut som det var rett beslutning. Jeg har egentlig kjent det på hver økt at det var riktig å ta et friår. Og nå som det har begynt å løsne blir det mer tydelig enn noensinne, sier 29-åringen som sier han er sulten. Veldig sulten.

– Jeg er sulten på å vinne noe. Enten det er regatta eller trening. Jeg vil vinne. Og selv om OL i Tokyo er målet ønsker vi å vinne så mye som mulig på veien dit.

I friåret trente han ikke så mye. Det er hans ord. Han sier det ble fem-seks korte økter i uken.

–Mange tror jeg trente mye, for det kunne vel se sånn ut da jeg la ut bilder på Instagram da jeg trente. Jeg er veldig glad i å holde meg i form. Det å vaere godt trent er en del av min identitet. Treningen kunne vaere alt fra 20 minutters jogging til trening med vekter. Bare å få gjort noe, noe jeg syntes var gøy, holde kroppen i gang.

Selvsagt med det i bakhodet at han én dag skulle vende tilbake til livet som toppidrettsutøver – et liv Strandli beskriver som «helt konge»

– Hvor tøff er den påkjenningen det er å leve som toppidrettsutøver, hvor kjørt blir man egentlig av det?

– Det ble jeg vel egentlig først klar over da jeg hadde det friåret. Du gjør det du kan for å bli bedre. Hver gang vi ror, er det fokus på de små detaljene, og så tenker du hele tiden på å få nok søvn, få i deg riktig mat, holde deg frisk. Mange sånne ting. Det var tanker som kvernet rundt, om for eksempel utstyret og innstillinger av utstyret. Det påvirker deg. Går du rundt og er redd for å bli syk, da blir du syk. Jeg prøver å ta med meg noe av det jeg laerte meg i friåret, å ha en mer avslappet tilnaerming til livet som toppidrettsutøver. Kanskje det kan gjøre at jeg slipper meg mer løs når det virkelig gjelder i konkurranse.

Fikk smaken på det gode liv

– Hvordan er det å hele tiden ha disse tankene i hodet?

– Jeg skjønte nok ikke før jeg tok et friår hvor slitsomt det kan vaere. Jeg har ikke vaert bevisst på det. Det er ikke noe som har taert veldig på for min del. Det har kanskje vaert mer slitsomt for de rundt meg.

– Vurderte du noen gang å gi deg helt, legge opp?

– Nei. Det vurderte jeg aldri.

Etter et år der han vendte seg til å leve med en «veldig OK månedslønn», der han kunne ta seg et glass vin eller tre i lystig lag og reise på guttetur når det har passet han og ikke kalenderen, er han nå tilbake i en mer sparsommelig hverdag på alle måter. Han og makker Brun er på sponsorjakt. Strandli skal jobbe deltid ved siden av roingen, men er nødt til å få inn mer penger.

– Men jeg fikk utnyttet det gode liv til fulle, sier han og ler.

Men hva så med formen? Strandli tok fatt på opptreningen i oktober i fjor. Det måtte skje gradvis. Først i februar i år var han tilbake i full trening.

– Jeg er på et overraskende bra nivå med tanke på at jeg har trent for fullt i såpass kort tid. Jeg føler jeg er godt i rute. Bedre enn forventet, sier han.