Dyr garantiordning for riksog fylkesveinettet

SAMFERDSEL: Det svaert viktige fylkesveinettet i Norge utgjør hele 80 prosent av den samlede lengden på riks- og fylkesveinettet. Naer halvparten av alle ulykker med drepte og hardt skadde skjer nettopp på fylkesveiene, og veinettet er ikke på langt naer i den stand det bør vaere.

For etterslepet er omfattende: Statens vegvesen har anslått at det samlede behovet til drift og vedlikehold av fylkesvegnettet er 10,8 milliarder kroner årlig. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at fylkeskommunene brukte om lag 8,4 milliarder kroner på drift og vedlikehold i 2015. Underdekningen ser dermed ut til å vaere om lag 2,4 milliarder kroner pr. år, men det er usikkert hvor mye av dette som gjelder vedlikehold. Det er rimelig å anta vedlikeholdsetterslepet vil øke hvis fylkeskommunene opprettholder sitt bevilgningsnivå og de årlige bevilgningene i statsbudsjettet følger regjeringens forslag til Nasjonal transportplan.

Mer trafikkfarlige

Som en konsekvens av dette, blir veiene mer trafikkfarlige for alle som ferdes langs veien: for personer i kjøretøy, skolebarn og syklende. I tillegg får naeringstransporten som er avhengig av fylkesveinettet, dårligere vilkår, og innbyggerne får ikke det tjenestetilbudet de har krav på og behov for. Veinettet er

Forsterkes av garantiordningen Fylkene har begrenset økonomisk handlerom, og har derfor ikke kapasitet til å ta igjen etterslepet av egne midler. Dette forsterkes av garantiordningen, og bakgrunnen er denne: Befolkningens ønske om bedre og flere veier førte i sin tid til et behov for å fremskynde lokale prosjekter. Disse ble løftet frem gjennom bruk av bompenger. Et motkrav fra staten var at fylkene måtte garantere bompengelånene. Ved bygging av riksvei med låneopptak og bompengefinansiering er det altså blitt vanlig at kommuner/fylkeskommuner stiller garanti for bompengelånet.

På grunn av en sterk satsing på utbygging av riksveier i deler av landet, så har garantiordningen eksplodert. Vista Analyse har funnet at lånegjelden hos norske bompengeselskaper er mer enn firedoblet i årene 2006–2016, da den var på 52 milliarder kroner.

Og flere statlige krav om garantier ligger på bordet til behandling. Et usikkerhetsmoment er hva som skjer dersom garantiene skal innfris. En annen svaert viktig faktor, er hvordan dette påvirker fylkeskommunens evne til å løse sine svaert viktige oppgaver med veier, skole og kultur.

Trolig dårligere vilkår Kommunalbanken, som sikrer rimelige vilkår, har øvre grenser for hvor mye de kan innvilge av lån og garantier. Disse grensene er flere fylkeskommuner snart i ferd med å nå. Dette kan innebaere at fylkeskommunen må henvende seg til andre finansieringsinstitusjoner for å oppnå finansiering, og da trolig til dårligere vilkår. Ta for eksempel Rogaland. Renteutgiftene for deres lån øker med 75 millioner kroner per prosentpoengs økning i renten – penger som må tas fra andre steder. Men hvor skal pengene hentes? Mange av de fylkeskommunale oppgavene er lovpålagt, og begrensede midler må brukes på dette. Denne situasjonen påvirker muligheten til å ta vare på, og videreutvikle et fylkesveinett som så sårt trenger opprusting. Lånegarantiene kan også gi dårligere kredittrating, som igjen kan gjøre lånevilkårene enda dårligere. Handlingsrommet for fylkene blir forringet. På en måte settes fylkeskommunen sjakk matt.

Fylkene har ingen mulighet til å påvirke størrelsen på disse riksveiprosjektene, eller innholdet i veiutbyggingen, da dette er et statlig ansvar og påvirket av internasjonale konvensjoner. Staten eier prosjektet, fylkene garantien. Så fylkene har ingen mulighet til selv å nedskalere prosjekters kvalitet, og små muligheter til å endre brukerfinansieringen. Det kan derfor stilles spørsmål ved hvor hensiktsmessig det er at fylkeskommunene må stille garantier for utbyggingsprosjekter i riksveinettet som Statens vegvesen har ansvaret for.

Historisk betinget

Praksisen med garantier er ikke skriftlig dokumentert, men historisk betinget. Når historien endrer seg, må ordningene også endre seg. Fylkene må få økonomisk handlingsrom til å løse de oppgavene de har, og fylkeskommunene er ikke i stand til å prioritere den nødvendige satsingen på fylkesveinettet. Å endre garantiordningen fra fylkene til staten, vil kunne sikre større trygghet i fylkeskommunebudsjettene, og bør gjennomføres straks.