I de beste familier
SAKPROSA: Uklare sjangergrenser skjemmer en viktig bok om seksualisert barnemishandling.
Eva Lundgren: «Livsarven. En beretning om overgrep», Gyldendal, 352 sider
«Vi var veldig fornøyd med å vaere en professorfamilie». Et tilforlatelig uttrykk for sosial tilfredshet, men en ubegripelig påstand fra en kvinne som i 17 år ble systematisk seksuelt misbrukt av sin far, professoren, med morens uttalte aksept. Som to ganger ble gravid med sin far, og som har fått analåpningen så ødelagt av hans mishandling at hun i dag lever med utlagt tarm.
«Vi var veldig fornøyd». Erklaeringen står ikke til troende, og den viser seg også å vaere en desperat usannhet. Eva Lundgren river ned den potemkinkulissen som professorfamilien har reist om seg selv. Bak alt det akademiske jåleriet, bak de snobbete middagene med nypusset sølvtøy, snippkjoler og flommer av alkohol, lever en dypt dysfunksjonell familie. «Emma» blir seksuelt misbrukt fra hun var sju, men på en slik måte at hun tror det er normalt å vaere sin fars «elskerinne». Moren sender de to på rommet for «å kose seg», men bryter sammen når hun finner ut at mannen – den beundrete professor ved Universitetet i Bergen – også koser seg med en lang rekke voksne kvinner.
Komplisert bok
«Livsarven» er en komplisert bok på mange nivåer. Selv om den belyser et utbredt fenomen, er den en fortelling om overgrep mot ett menneske. Det blir derfor avgjørende hvor sann framstillingen er. Lundgren skriver i et etterord at hun har anonymisert alle hovedpersonene og forandret faktiske opplysninger for å beskytte deres identitet. Samtidig er teksten full av konkrete og lett kontrollerbare opplysninger, som da enten er fiktive eller resultat av altfor dårlig anonymisering. En rekke virkelige og kjente personer som opererer som bifigurer i teksten, gjør det mulig å snevre inn miljøet.
«Emmas» arbeidsoppgaver i Utenriksdepartementet er beskrevet konkret og detaljert, en ytterligere innsnevring. Hvis hennes far faktisk ikke er fra Voss, ikke giftet seg med en kvinne fra det øvre bergenske borgerskap og ble professor ved UiB tidlig på 1970-tallet, framstår mye av teksten som fiksjon, uten at leseren vet hva som er hva. Det hadde vaert til stor hjelp om Lundgren hadde åpnet boken med å redegjøre for hvilke grep hun har tatt, og for de sjangermessige utfordringene.
Sterk historie
Som en ramme om den rystende fortellingen om «Emma» forteller Lundgren, som var professor i sosiologi ved Universitetet i Uppsala, sin egen traumatiske historie om hvordan hun av svensk presse ble beskyldt for forskningsjuks, og hvordan hun aldri fikk tilstrekkelig oppreisning da anklagene viste seg å vaere falske. Det er en kuriøs forbindelse mellom hennes eget liv og «Emmas», men broen hun forsøker å konstruere mellom egen shaming og det «Emma» har opplevd, er i beste fall vaklevoren. Det er lett å forstå hennes behov for å sikre sitt ettermaele, men det kunne og burde blitt en egen bok. Det er en sterk historie hun åpner med, den fører bare ikke dit den burde.
Sterk er også framstillingen av hvordan «professorinnen», som de visstnok kalte professorenes ektefeller i Bergen for en generasjon siden, er besatt av fasaden, uansett hvordan alt råtner bakenfor.
Hennes intense kontroll av alle tilløp til sprekker, fører til at «Emma» føler seg fanget av sin mor samtidig som hun vil gifte seg med sin far.
Lundgren står også på fast og trygg grunn når hun plasserer skildringen av disse grove overgrepene inn i det hun ellers har forsket på av forholdet mellom seksualitet og makt. Det skjer i de beste familier.