Kameleonen som skiftet om natten
UTSTILLING: Frapperende. Sofistikert. Elegant. Teknisk intrikat. Adjektivene strømmer på når jeg tar min første runde i Christer Gleins utstilling i BGEgalleriet. Bildene oser av malerisk styrke og stor stilbevissthet. Men dog.
BGE Contemporary Art Project: Christer Glein, «Nattmenneske», maleri. Vises til og med 24. juni.
Kan dette virkelig vaere nok? Glein har laget en utstilling som prøver å forføre meg, helt i senk, og da er det god grunn til å vaere på vakt. For det kan ikke vaere noe kvalitetskriterium i seg selv at malerienes stil holder til tusen, mens innholdet slett ikke følges opp på samme nivå. Utstillingstittelen, «Nattmenneske», viser til André Bjerkes kriminalroman fra 1941, hvor forfatteren med stor ironi leker seg med psykoanalytisk tankegods, interessen for irrasjonelle krefter og mange andre elementer. Ironien er helt fravaerende hos Glein, som temmelig bastant vever inn en rekke kunsthistoriske og andre referanser i sine motiver.
Slik forsvinner også det irrasjonelle aspektet her, siden han så ettertrykkelig bevisst og kalkulert låner motivfragmenter fra eldre kunsthistorie. Låner gjør han også fra dens stilretninger: her er et visst anstrøk av kubisme, en antydning muralmaleri fra mellomkrigstiden, noen senmiddelalderelementer (bl.a. maleren Ambrogio Lorenzetti), litt modernisme (Francis Picabia) osv. Alt er oppløst i fasetter og vevd inn i labyrintiske mønstre, en lek med kunsthistorien.
Skiftninger
Gleins kunstneriske prosjekt synes å vaere selve framvisningen av egen dyktighet som maler. Det så vi allerede da han stilte ut i Kistefos-museet i 2009. Der skapte han pastisjer av den figurative stilen til Leipzig-skolen (bl.a. Neo Rauchs surrealistiskhistoriske motiver), den første østtyske retningen med internasjonal appell etter murens fall.
Som maler ble Glein en norsk avlegger, dyktig til å kopiere, men mindre interessant som innholdsleverandør. Etter dette har han vaert innom flere andre formspråk og stiler – det er noe kameleonaktig over hans skiftninger. Nå altså med kameleonens evne til å kamuflere seg etter omgivelser og bakgrunn, kunsthistoriens lånte fjaer og med Bjerke som intellektuelt og litteraert alibi. Med sine «sanndrømte» motiver som låner og siterer uten å kunne frigjøre seg fra kildene, gjør han seg til tittelens nattmenneske.
Slik blir Glein kameleonen som skiftet om natten.
Filter
Nattens skyggespill er dyktig fanget på lerretene; figurative elementer, som ansikter, dukker opp og forsvinner, oppløst i mylderet av andre fragmenter. Men hele tiden er det som om kunsthistorien legger seg som et filter mellom kunstneren og meg som betrakter. Motiv- og stilsitatene virker for utspekulert, som om dette er et rebusløp hvor publikum skal gjette på referansene. Klarer vi alle, mon tro? Føler vi oss nokså kultiverte, nå, mon tro, når vi klarer å knekke noen av disse nøttene?
Det er som om 1980-tallets maleriske plyndring av kunsthistorien nå dukker opp igjen, oppvarmet, men ganske lunken. Det jeg venter på, i spenning, er en gang i framtiden å se Christer Glein framstille i sine malerier et genuint eget prosjekt, hvor han har noe på hjertet som strekker seg utover flott fasade og strøken overflate. Dit har han ennå ikke kommet; fortsatt henger han ved et maleri som først og fremst er salongfähig.