Snille med hverandre? Nei!

GJESTEKOMMENTAR:

I Tyskland er kultur så viktig for demokratiet at kulturbudsjettet skal økes med 23 prosent. I Stavanger må kunstog kulturlivet «tilpasse seg strammere økonomiske vilkår». Og den nye kultursjefen vil at vi skal vaere snille med hverandre.

– Hvilken vei skal jeg gå? spurte Alice – Hvor er det du skal? svarte haren.

– Jeg vet ikke, sa Alice.

– Da har det ikke så mye å si hvor du går, svarte haren.

(Fra «Alice i Eventyrland» av Lewis Carroll)

For meg er kunst noe av det viktigste i samfunnet. Det er alvor. Det er der grenser brytes: Det er gjennom kunsten man kan sette søkelyset på galninger som Donald Trump, det er gjennom kunsten man kan utfordre kjønnsnormer, religiøse tabuer og vanvittige systemer og regler. Mens viktige kamper kjempes i medier av sånne som lektor Malkenes, og skoleledelsen gjør sitt beste for å gjøre livet surt for ham, så leser elevene «Lille Marius» og «Prosessen», og lirker verden sakte men sikkert videre. Mens vi diskuterer NuArt, og Listhaug fører sitt korstog mot dem som trenger oss mest i verden, har den anonyme gatekunstneren AFK hengt opp verket sitt i et gatekryss i Bergen og helt alene, med kunstens kraft, sparket debatten videre.

Lar seg ikke stoppe

Kunsten lever uavhengig, og på egne premisser presser den seg fram, det skjer bare. Under alle regimer i alle verdenshjørner. Under de trangeste vilkår, uten luft eller frihet, gjennom kapitalismens betingelser med kjøp og auksjoner, forbi og gjennom reklamens makt, utenom alle nettverk, juryer, stipendordninger og offentlige innkjøp. Kunsten blir det den skal og fortsetter å utfordre de stedene vi ikke trodde vi skulle se den. Nazistene prøvde å forby kunst de ikke likte, kommunistene ville temme sine kunstnere til å lage propagandakunst, IS bomber og raserer kunstverk og forfølger forfattere, men kunstnerne fortsetter og fortsetter. Kunsten lar seg ikke stoppe, den lar seg ikke forme, den blir det vi trenger når vi trenger den, − den er det ultimate beviset på menneskeligheten.

Derfor tror jeg at i et sivilisert samfunn, der vi har klart å organisere oss såpass godt at vi fortsatt har disse flotte ordene vi slenger på i en hver debatt, som demokrati, likeverd, ytringsfrihet og religionsfrihet, må vi gi kunsten gode vilkår. Det er da vi må vaere vidsynte og rause nok til å slippe fram og gi plass til de stemmene som sier ting vi ikke liker å høre. Vi må ha folk som setter Listhaug på plass, som tar imot dem som ingen vil ha. Vi må ha systemer, politikk og planer som lar kunsten vokse, til bruk i trangere tider og som motmakt mot det vi ikke kan ta hånd om.

Kulturplanen

I Stavanger ligger endelig kommunes kunst og kulturplan for 2018–2025 ute på høring. Den er kultursjef Arnfinn Bjerkestrands gylne mulighet til å sette sitt preg på Stavangers kulturliv. Etter måneder med oppdateringer på Facebook som i stor grad har dreid seg om hashtag kultursjefens fasinasjon over å ha blitt hashtag kultursjef, selfies med sykkelhjelm eller andre meningsløse oppdateringer der hovedbudskapet har vaert hashtag kultursjefen, skal vi endelig få se hvilken retning kultursjefen har tenkt å føre kulturlivet.

Det er denne planen politikerne skal styre etter, og som skal vaere kommunens mål og perspektiv for kultursektoren i perioden 2018–2025. Visjonen fram mot byens 900-årsjubileum er «Sammen skaper vi en levende kulturby». Planen er full av fine ord, ord om møteplasser, meningsfulle liv, ytringsfrihet og toleranse, men uten ambisjoner: ingen mål og mening.

Kultursjefen

Det er kanskje ikke mer å forvente av en kultursjef som på juleavslutningen på Tou Scene, i rollen som «far» for hele kulturlivet, leste fra Kiellands brev og etterpå siterte den avtroppende redaktøren for bladet Billedkunst Gaute Brochmanns oppfordring om å vaere snille mot hverandre. I talen ble kultursjefen ofte nevnt, kulturadministrasjonen han er sjef for høflig kreditert, men resten glemt.

Han kunne brukt tiden på Pahr-Iversens 80-årsjubileum, at Sølvberget var 30 år, Rogaland Kunstmuseums store suksess med Kitty Kielland-utstillingen. Eller nevnt at Per Kleiva, en viktig politisk kunstner i Norge døde, eller at Hugo Wathne, som står for flere sentrale offentlig verk i Stavanger og som har vaert en viktig aktør i det lokale kunstlivet, gikk bort i 2017. Men kultursjefen snakket mest om kultursjefen.

Det står i planen at «kunst og kultur skal vaere en drivkraft i samfunnsutviklingen». Selvfølgelig, kunst og kultur er en drivkraft i samfunnsutviklingen, men planen burde tilrettelegge for at politikerne skal kunne gi kunsten plassen den skal ha.

Nei, vi skal ikke vaere snille

I stedet for å oppjustere kulturbudsjettet med 23 prosent, slik kulturministeren i Tyskland gjør, fordi som hun sier, «budsjettet skal gjenspeile viktigheten av kunst og kultur for demokratiet», sier administrasjonen i Stavanger at kunst og kulturlivet må «tilpasse seg strammere økonomiske vilkår.»

Der denne planen skulle brøytet vei for et yrende, ekspanderende kulturliv, skal den «utrede behov og muligheter for hvordan kulturtilbudet kan tilpasses demografiske endringer.» Under punktet der de skal gi kunstnere og kulturaktører mer forutsigbare vilkår vil de «i samarbeid med relevante aktører og institusjoner følge opp utfordringer for å bedre å ivareta og involvere internasjonale aktører og ressurser».

Kunsten er farlig, den utfordrer, den samler og engasjerer. Kunstlivet skal ikke vaere snille med hverandre. Kunsten skal gjøre det den skal, drive samfunnet videre.

Se også Kultur side 33