Fluenes herre

DRØSET: «Han gjorde aldri en flue fortred.»

Han kom til å tenke på det kjente uttrykket, der han sto. På soverommet, med et fast grep rundt fluesmekkeren.

De kom aldri til å skrive det om ham. Aldri.

Smekk! Den satt. Flua lå som klistret i veggen.

Hvordan klarte de det, de som aldri gjorde en flue fortred? Jaget de fluene ut av vinduet igjen? Det måtte ha tatt hele kvelder. Selv det å drepe fluene manuelt og med kaldt blod, tok altfor lang tid.

Smakk! Bom. Der var han ikke tilstrekkelig konsentrert.

Det var viktig ikke å bli for nonsjalant. Det kunne lett bli sånn hvis man fikk inn noen gode og tette drap. Da ble det ofte til at han startet slaget litt for tidlig, sånn at flua fikk god tid til å skjønne hva som var på gang.

Smokk! Jess. Enda et liv var over. Mindre irritasjon til oss.

I grunnen var det jo ganske utrolig at fluene, med sine kjappe generasjoner, ennå ikke hadde laert å opptre mindre irriterende. Det fikk ham til å stille spørsmål ved evolusjonsteorien. Fluer kunne plutselig finne på å sette seg på nasen hans etter at selve drapsjakten var godt i gang. De prioriterte altså å bli enda mer irriterende i livets siste fase. Null overføring fra forfedrene.

Smikk!. En treff, men slaget var kanskje ikke hardt nok. Flua datt ned og så ut til å sprelle litt. Et nytt slag etterlot ingen tvil.

Det var ikke sånn at han likte denne drepingen. Han ville heller gjort andre ting, som å klippe plenen.

Smaekk! Bom. Kjempebom. Han så ikke flua fløy vekk engang.

Noen fluer var flinkere enn andre, det var helt klart. De kunne skjule seg og vaere i ro svaert, svaert lenge. Men han visste hva som lokket dem fram igjen. Mye «tilfeldig» vifting med smekkeren, gjerne naert opp mot mistenkte skjulesteder, var tingen.

Sma-hakk! Ah. Herlig. Fine. Den var vrien. Lenge. Mulig han måtte vaske veggen akkurat der.

Flua lå som klistret i veggen.