Er det en vikinggård Wincent Rege har funnet på tomta?
HISTORIE: Han skulle bare drenere rundt huset, men Wincent Rege kan ha funnet en gård fra jernalderen. Det kan også vaere absolutt ingenting. Bli med på en leteaksjon ingen vet hvordan ender.
Lørdag 19. mai satt Wincent Rege i traktoren sin. Han skulle fjerne noe jord for å gjøre klart til drenering rundt huset sitt på Tjelta. Litt med maskin, litt for hånd, der det trengtes. Etter å ha holdt på en stund syntes han jorda i det ene hjørnet så litt annerledes ut enn resten. Den var mørkere og hadde en litt annen konsistens enn resten.
Wincent Rege er en belest mann. Han kan sin historie og har vaert gjennom både bygdebøker og historiske nedskrivinger. Der fikk han nyss i at ett eller annet sted på gården hans, som er på godt og vel 100 mål, skal de ha vaert et hus, trolig fra jernalderen. Han visste ikke nøyaktig hvor, men han visste at det var i naerheten av der bolighuset står i dag.
Jaeren er rikt på fortidsminner. De tre langhusene som utgjør Jernaldergården på Ullandhaug er kjente for de fleste, det samme med Forsandlandsbyen. Men det finnes mer. Mye mer.
På Raegehøyden, rett sør for dagens flyplass på Sola, begynte grunneieren i 1881 å kjøre stein og jord fra midtpartiet av en av tre store gravhauger. Mannen var Wincent Reges oldefar. Han kom ganske snart ned til to gravkister, slo hull på sideveggen til den nordre kista, og han kunne krype inn i det best bygde og rikest utstyrte gravmaele vi kjenner fra bronsealderen i Norge.
Tåligt, tåligt
Tilbake til 19. mai 2018 og Wincent Rege. Han har vaert på leit etter fortidsminner på gården. Hos naboen er det helleristninger, og flere spor etter fortiden i området er blitt funnet, men flere har også forsvunnet. Da han oppdaget at jorda i det ene hjørnet var mørk og hadde en konsistens som kunne minne om kull, gikk han fra grovsmed-modus til finsnekker-modus.
Hvis det var noe der – kanskje spor etter et hus der vikinger har bodd? – ville han gå varsomt fram. Rege kan altså sin historie, og denne lille antydningen i jorda visste han kunne vaere et stolpehull. Her kunne det ha stått en stolpe som var en del av huset på 16 meter fra en svunnen tid.
Og hva gjør man da? Det fortelles noen skrekkhistorier om at hvis du finner noe på tomta di som er mer enn 14 dager gammelt, da må du grave igjen og ikke fortelle det til noen. Det vil koste deg millioner, og du får ikke røre en kvist i mils omkrets de neste ti årene. Det er ikke sant, men historiene fortelles.
Historieinteresserte Wincent Rege gjorde det stikk motsatte, det man skal gjøre. Han ringte fagfolk. Først til Arkeologisk Museum, så havnet han i fylkeskommunen. De er utstyrt med arkeologer som mer enn gjerne kommer og kikker på ting som kan vaere interessante. Og de gjør det - hold deg fast - gratis! De er trivelige og, viser det seg. Et par dager senere står vi med rompa i vaeret og kikker ned på det som for oss amatører seg ut som mørk jord. Arkeolog Jannica Svennson tar fram en graveskje, setter seg på huk og begynner å skrape bort det øverste jordlaget.
– Jo, dette er interessant, sier hun.
Wincent Raege koster på seg et avmålt smil. Han er en tålmodig mann. Han har riktignok sagt i et øyeblikks eufori, at hvis dette er en gård, vil det vaere en merkedag i hans liv.
– Me får venta å sjå, sier han. Han er definitivt mer tålmodig enn Aftenbladets utskremte, som gyver løs på arkeolog Jennica Svensson.
– Ser du hva det er?
– Nei, det er litt tidlig å si noe sikkert, men han har rett i at det kan vaere noe her.
Smilet til Wincent Rege blir en anelse større. Han er realist, det kan vaere hva som helst, men ligavel. Spenningen stiger. Rege vil by både bladfyker og arkeologer på kaffi og is, men det blir enstemmig vedtatt at det først må undersøkes mer. Isen får vente. Kaffien og.
De to diskuterer litt. Rege forteller det han vet om hva som har vaert her før, hva som står i historiebøkene og hva han selv tror. Arkeologen lytter, graver litt til og flytter seg noen meter. I jorda finner hun noen knapt synlige, små, brune biter.
– Her er det leire. Brent leire, kanskje? Det kan godt vaere et nytt tegn på at det er noe her.
Wincent Rege myser opp mot sola. Er det spor av et jernalderhus? Vikinger, kanskje? Eller er det nyere ting? Rester av et bål? 500 før Kristus, 1000 år etter eller bare fra et par generasjoner siden?
– Hvis det har ligget her i tusen år, så skal jeg klare å vente noen uker på svaret, sier Wincent Rege og humrer.
Må ta vare på historien
Den eldre jernalderen regnes fra 500 før vår tidsregning, eller Kristus, for dem som foretrekker ham, til 550 etter. Da startet den yngre jernalderen som fikk sitt endedikt cirka 1050. De siste 250 av disse årene var vikingene i sitt ess. Hvis det er noe her, er dette aktuelle perioder. Wincent Rege mener vi er forpliktet til å ta vare på det vi kan finne fra historien. Han vil i alle fall ta det ansvaret, noe arkeologen applauderer.
– Folk må ikke tro på de skrekkhistoriene. Vi kommer, helt gratis, graver litt og ser om vi finner noe interessant. Kanskje er det noe å ta vare på, kanskje ikke. Gårdeieren nikker.
– Vi må ta vare på historien. Det er et felles ansvar, sier han, og lufter en idé han har hatt en stund.
Rege er i dag pensjonist, men han er utdannet bygningsingeniør. Tenk om han kunne finne restene av dette huset. Da kunne han tenke seg å bygge opp en form for rekonstruksjon. Kanskje ikke hele huset, men nok til at folk kan få se hvordan det en gang så ut. Kanskje ville det komme en skoleklasse eller en barnehage eller andre interesserte og se. Sånn hadde de det før i tiden. Sånn var husene. Sånn levde de. Jo, det kunne vaert noe.
Historiens puslespill
Men før han henter stein i utmarka, før han begynner å se på konstruksjon av trevirke, må han nesten vite hva denne mørke flekken er for noe. Er det et stolpehull? Hjørnet av et hus?
– Vi skal grave litt mer, undersøke området og ta noen prøver. Kanskje sende til analyse. Det tar litt tid, saerlig hvis vi skal ta en C14-analyse, sier Jennica Svensson.
C-14, eller karbondatering, kan fortelle hvor gammelt et organisk materiale er. Vi som er noe mindre tålmodige enn arkeologer prøver oss igjen.
– Hva er sjansen for at det er det Wincent har mistanke om?
– Det vet vi først etter litt arbeid og noen analyser, sier arkeologen, og legger til.
– Han har gjort det vi håper alle vil gjøre. Han ser noe, stopper opp og tar kontakt. Veldig mange fantastiske funn blir gjort ved en tilfeldighet. Noen bomturer har vi, men for å finne interessante ting fra historien trenger vi nettopp dette. Folk som gir beskjed og lar oss ta en titt.
Foreløpig vet ikke Rege om det er fugl eller fisk, gull eller gråstein. Han vet at ett eller annet sted på tomta ligger restene av en eldgammel gård. Han er ikke den første som har dyrket denne jorda, ikke den første som har stått på høydene her og sett mot havet.
– Klart vi må ta vare på gamle ting. Det er sånn vi laerer om det som en gang var. Jeg kan ikke tenke meg noe mer spennende enn det.
Wincent Rege myser opp mot sola. Er det spor av et jernalderhus? Vikinger, kanskje? Eller er det nyere ting? Rester av et bål? 500 før Kristus, 1000 år etter eller bare fra et par generasjoner siden?