Medrivende mesterverk
BOK: Fransk prisvinner til terningkast seks.
Lydie Salvayre: Ikke gråte. Roman. Oversatt av Gøril Eldøen. 254 sider. Solum/ Bokvennen.
Pablo Neruda, den storslåtte, chilenske nobelprisvinneren i litteratur, var i sin tid en håpløst naiv, ukritisk Stalin-dyrker. Det forhindrer ikke at han sa noe som har vist seg å stemme – at den spanske borgerkrigen er «en blodig torn som aldri mer skal kunne vristes ut av den menneskelige samvittighet.»
Iallfall er det påfallende mange forfattere som har følt seg kallet til å belyse nettopp dette kapitlet i vår relativt naere historie. Ikke bare internasjonale berømtheter som Ernest Hemingway, George Orwell, Arthur Koestler, André Malraux, Victor Serge og Arturo Barea, men også norske navn som Nordahl Grieg, Lise Lindbaek, Yngvar Ustvedt, Nini Haslund Gleditsch, Jan Jakob Tønseth, Karsten Alnaes, Bror Hagemann, Kjartan Fløgstad, Rolf Saether/ Jo Stein Moen og Elisabeth Vislie har enten skjønnlitteraert eller gjennom journalistisk-biografisk sakprosa skildret hvordan anti-fascistiske idealister fra hele verden dro til Spania for å forsvare den demokratisk valgte regjeringen mot den Hitler- og Mussolinistøttete Franco-haeren, oftest med fatale følger.
Romanen «Ikke gråte» av den franske forfatteren Lydie Salvayre (f. 1948) vant Goncourt-prisen 2014, framstår som selvbiografisk basert virkelighetsdikting og er et fascinerende bidrag til litteraturen om den spanske borgerkrigens pendling mellom revolusjonaer-utopisk glød og Franco-regisserte massakrer i Guds og den hellige anti-bolsjevismens (eller anti-anarkismens) navn.
Nåtidsrammen er lagt til 2011. Da er tekstens fortellende hovedkarakter Montse nitti år og har sviktende minne, mens den lyttende, spørrende, kommenterende datteren hennes - forfatteren som fører morens beretning i pennen, og siden skal gi den ut under tittelen «Ikke gråte» - er sekstitre.
Montses livshistorie er rørende i all sin mørke, dramatiske tyngde. Hun vokser opp som fattigjente på landsbygda i Spania, med konservative bondeforeldre som er analfabeter, og med den anarkistiske broren José som står klar til å forsvare republikken når borgerkrigen bryter løs. Sammen med 18-årige José drar tre år yngre Montse til anarkistovertatte Barcelona i mai 1936. Med stor begeistring beretter hun om det pulserende, vakre livet hun der møter, fullt av framtidsoptimisme og frihetsdyrking, helt ulikt det mørke miljøet hun kjenner fra den katolske, klassedelte landsbyen hjemme.
For første gang kysser hun en mann, en diktdeklamerende, vakker franskmann som hun forelsker seg hodestups i og går til sengs med og omtaler som sitt livs store kjaerlighet. Selv om de bare er sammen en natt, og han drar til fronten for å kjempe, uten at hun får vite etternavnet hans eller treffer han igjen, velger hun å beholde barnet når hun forstår at hun er gravid og må reise tilbake til landsbyen. Uten å gråte vil hun baere den skammen og sladderen som venter.
Hva som skjer, bør ikke røpes i detalj. Men vi hører om et fornuftsekteskap som presser seg fram, kommer klassesamfunnet tett på livet, får vite hvordan Franco-motstanderne splittes gjennom indre stridigheter ofte av ideologisk karakter, og mens de knuser egne utopier ved å myrde katolske prester får saklig informasjon om massedrap som republikkens fascistiske fiender står bak, med rungende applaus fra pave, geistlige og rikfolk som frykter alt som minner om revolusjon, demokrati, frihet for massene, kollektivisering.
For i denne romanen føres det personlige og politiske sammen. Parallelt med opprullingen av livet til forfatterens egen mor – hun som husker åra 1936-38 som om det var i går, men har glemt det som siden skjedde – får vi beretningen om pavekirkens svik, slik det speiles i pamfletten «Les Grands Cimetières sous la lune» (1938) av Georges Bernanos, from fransk monarkist og katolikk, kanskje best kjent for norske lesere gjennom romanen «Underet i de tomme hender». Med utgangspunkt i sine opplevelser i Palma, Mallorca, fordømmer Bernanos alle grusomhetene som den spanske kirken systematisk velsigner. Hans observasjoner av det uhyrlige føles som påkrevd folkeopplysning, i moll.
Mentsi og ektemannen, forfatterens far, lyktes å flykte til Frankrike i 1939 da nederlaget var klart. Der bor hun fortsatt i 2011 uten at hun har klart å laere seg fransk skikkelig, noe som speiler seg i en uortodoks hybridtekst der spanske ord og uttrykk - gjerne i form av invektiver, altså vulgaert, grovt språk – dukker opp. Disse har den norske oversetteren tatt for seg bak i boka. I tillegg blir visse navn og hendelser kommentert – pedagogiske grep som fungerer godt.