Lesvos, kontrastenes øy − og en krise
FLYKTNINGER: Hadde vi i 2015 blitt fortalt at den pågående flyktningkrisen bare var begynnelsen, ville vi nok ikke trodd dem. I 2018, derimot, bevitner vi en flyktningkrise som har utviklet seg til en glemt realitet.
En gjeng studentpolitikere fra Kristiansand og Stavanger har sett virkeligheten bak overskriftene og den elendigheten vi i dag står overfor. Mediene kaller det ikke lenger en krise, men situasjonen er mer kritisk enn noen gang. Vi bor i et fredfullt kloster på midten av den greske øya Lesvos. Ikke langt unna ligger en av de største humanitaere katastrofene i Europa, leiren Moria.
Lesvos er kontrastenes øy. Enorme berg av redningsvester er samlet opp på Lesvos. Hver eneste vest representerer håpet om en bedre fremtid og drømmen om et liv i trygghet.
Mange millioner mennesker er på flukt. Mange på flukt fra krig, andre på flukt fra land uten menneskerettigheter. De fleste har flyktet fra Syria, Irak og Afghanistan.
Avtalen mellom EU og Tyrkia
På Lesvos snakker alle om den dramatiske tiden, 2015 og 2016. 12.000 flyktninger ankom øya hver dag. Frem til mars 2016 skulle menneskene på flukt så fort som mulig videre til Europa. Målet med flukten over Egeerhavet var aldri Lesvos.
Som et tiltak for å kontrollere og redusere flyktningstrømmen til Europa, inngikk EU i mars 2016 en avtale med Tyrkia. Landet skulle hindre illegale flyktninger i å komme inn i Europa. Dette førte til en reduksjon i antall flyktninger til Hellas. Likevel har titusenvis flyktet fra Tyrkia til Hellas siden avtalen ble signert. Nå er de fleste på Lesvos permanent og livet leves på vent. De lokale og frivillige vi har snakket med på Lesvos mener situasjonen i dag er mer uavklart og mer kritisk enn da 12.000 mennesker ankom øya daglig. Alt kan ikke skyldes på avtalen mellom Tyrkia og EU. Avtalen gjør noe viktig, den gir Europa rom til å puste og til å forme gode tiltak som løsning på krisen.
Stadig mer presset
I løpet av vårt opphold på Lesvos har vi blitt mer opplyst om hvordan krisen har påvirket forholdet mellom flyktninger og lokalsamfunn. Vi har besøkt flere flyktningleirer, møtt politikere, organisasjoner, akademikere, aktivister og frivillige. Sammen har de ulike aktørene malt et helhetlig bilde av situasjonen. Et bilde som ikke er pent. Menneskene på øya beskriver en situasjon som er stadig mer presset.
Krisen går ikke bare ut over flyktningene, den rammer også de lokale. Dagliglivet på Lesvos har tatt støyten av flyktningkrisen. Fallet i turismen har ført til usikre tider for lokalbefolkningen, spesielt på den nordlige delen av øya. Dette er belastende for lokalsamfunnet.
Organisasjoner som Lesvos Solidarity er spesielt viktige for å bygge broer mellom flyktninger og lokalbefolkning. Gjennom sitt senter Mosaik skaper de møteplasser for utdanning, aktivitet og samtaler. Gjennom dette bidrar senteret til en bedre integrering av flyktninger i lokalsamfunnet, samtidig som det tilbyr en hverdag fylt med mening og mestring. Det er gjennom disse lysglimtene, gjennom alt det gode arbeidet som gjøres, at både flyktninger og de lokale øyner håp for en bedre fremtid.
Uten håp
På veien forbi øyas største flyktningleir møter vi en murvegg som er tagget med «Welcome to Prison Moria». Sitatet treffer oss. Moria er et nedlagt fengsel, og bak de høye murene ser man de elendige, håpløse og umenneskelige forholdene. En av aktivistene vi har møtt kaller flyktningleiren Moria for «den moderne tids Auschwitz». Leirens kapasitet er satt til rundt 2000 mennesker, men de uoffisielle tallene er alt mellom 6000 og 9000 mennesker som lever i farlige, lite sanitaere og kaotiske omgivelser. Flere forteller om en øy der mange mennesker er uten håp eller muligheter for å reise videre. De venter på en beskjed. En beskjed om enten opphold eller retur. Dette er et psykisk fengsel.
Selv reiser vi videre. Det er varmt, og vi skal ta et bad i Egeerhavet, det samme havet flyktninger krysser med båt. Lesvos er kontrastenes øy.
Det er 17. mai. På en bakketopp like bak en av de fineste landsbyene på øya blir vi møtt av et slående syn; flere hundre tusen redningsvester er samlet i en enorm søppeldynge. Hver enkelt vest representerer håpet om en bedre fremtid og drømmen om et liv i trygghet. Ikke alle kom frem med livet i behold. Morgenen før våknet vi til nyheten om at syv mennesker, kvinner og barn, druknet på vei til Lesvos. For de som når frem til Lesvos, har de bare kommet seg et steg videre på sin reise. De er utsatt for traumatiske opplevelser og er nå strandet på en gresk øy.
Tilbake på klosteret ser vi fremover. Forholdene i Moria leir bryter med menneskerettighetene, og vi krever at det må skje endringer. Vi som studenter har både et ansvar og en global stemme. Vi er en del av noe større og har et internasjonalt ansvar for våre medstudenter, også de på flukt. Nå må vi bruke utestemmen.
Ansvaret
Mennesker på flukt er mangfoldige. Mange har høyere utdanning og mange har gode ideer. De er en ressurs for samfunnet, en ressurs vi trenger. På Lesvos forsøker de å finne løsninger. Redningsvestene blir omgjort til funksjonelle symboler av de som selv har brukt dem. Symboler du kan kjøpe for å støtte arbeidet som blir gjort av de som sammen prøver å gjøre det beste ut av situasjonen.
Inntrykkene vi sitter igjen med er mange. Det er lett å glemme en krise det ikke lenger snakkes om. Det er vanskelig å tro at en så vakker, gresk øy kan by på så store kontraster. Derfor tok vi turen hit for å oppleve, føle og forstå. Vaere her og høre hvordan de egentlig har det, alle de som bor på denne øya helt øst i Europa. For dette er også vårt ansvar, både at mennesker flykter, og til å bidra til løsninger på krisen.
Hva dersom Europa brenner, hvem skal da ta oss imot?
Hva dersom Europa brenner, hvem skal da ta oss imot?