Stoffet er så viktig at det forsvarer anonymisering

BOK: Allerede fra starten av ga jeg Emma et løfte om ikke å trykke et eneste ord uten hennes godkjenning. Så viktig var anonymiteten for henne.

Sven Egil Omdal har en viktig og høyst kvalifisert stemme i norsk offentlighet. Jeg blir derfor glad når han skriver i anmeldelsen av «Livsarven» at det er «en viktig bok om seksualisert barnemishandling» jeg har skrevet («I de beste familier» 25. mai).

Redegjørelse

Et viktig anliggende for Omdal er bokens anonymisering av hovedpersonen Emma, og dermed – ifølge ham – hva som er «sant» og hva som er «fiksjon» i teksten. «Uklare sjangergrenser skjemmer …», sier han i ingressen. Omdal vil at jeg skal redegjøre for de «grep» jeg har tatt i denne forbindelse.

Jeg valgte ikke å følge et velment råd om å skrive en «roman» fra virkeligheten. Gjennom et slikt sjangervalg kunne jeg i noen grad dikte fritt, og – slik jeg ser det – slippe å ta ansvar for det faktiske livsløpet, kall det gjerne sannheten.

Fortellingen ville ikke blitt sann «Livsarven» handler om et konkret menneskeliv, Emmas liv i en overgrepsprosess, og det var det jeg ville formidle. Men med ubeskyttet identitet ville Emmas beretning ha blitt helt annerledes – svaert mye måtte i så fall støvsuges bort. Fortellingen ville ikke bli sann. Jeg ga allerede fra starten av Emma et løfte om ikke å trykke et eneste ord uten hennes godkjenning. Så viktig var anonymiteten for henne. Likeledes at alt skulle stemme, «sannheten».

Lang prosess

Teksten, slik den omsider foreligger i bokform, er et resultat av en lang prosess i samarbeid med Emma. Hvis jeg skulle ha sagt noe konkret om hvordan vi har anonymisert for å finne likeverdige erstatninger noen steder – «grepene» med Omdals ord – ville faren for gjenkjennelse vaert overhengende. I boken skriver jeg at Emmas overgrepsliv er formet ut fra «alle samtalene våre, i dagbøker, pasientjournaler og annet fra Emmas arkiv» (side 339) – det gir en pekepinn.

Teksten i bokform er også resultat av en lang prosess sammen med forlaget. Her måtte spørsmålet om anonymisering veies opp mot viktigheten av fortellingen. Vurderingen ble at dette er en historie som ikke kan fortelles på andre måter – Emmas historie kan ikke fortelles om ikke Emma er trygg på at hun får vaere anonym. Og: Stoffet er så viktig at det forsvarer anonymisering.

Innsyn i dokumentasjon

Forlaget måtte også kunne gå god for sannheten i fortellingen. I en kort tekst avslutningsvis bekreftes at forlaget er kjent med Emmas identitet og har fått innsyn i dokumentasjon, for eksempel omkring konsekvensene de overgrep som er skildret i boken. Det er brukt «riktige navn, stedsangivelser og årstall» der dette anses ikke å kunne skade eller krenke, skriver forlaget, men «noen årstall, enkelte stedsnavn, universitetsdisipliner og lignende (er) forandret» (side 249).

Jeg mener at alt dette sier noe om de «grepene» som er tatt når Emmas historie nå finnes i bokform. Taushet eller tale – hva er viktigst, har det overordnede spørsmålet vaert.

P.S. Sven Egil Omdal foreslår at jeg skriver en egen bok om den kraftige og mangeårige motstand og latterliggjøring jeg er blitt møtt med som forsker på volds- og overgrepsfeltet. Den ideen takker jeg for.