Arbeidsom alderdom

FOLKINTERVJUET: Målfrid Ueland ble pensjonist som 64-åring, men fortsatte likevel å jobbe til hun var 82.

2. påskedag var hennes siste arbeidsdag på Kvednaberget bofellesskap på Hinna. I to-tre dager etterpå gråt Ueland omtrent fra morgen til kveld. Å våkne og innse at hun ikke lenger skulle stå opp og kjøre fra Bryne til jobben i Stavanger, var vondt.

– Jeg ble rett og slett nedfor. De to første ukene trodde jeg at jeg skulle bli gal. Det var så sosialt der jeg jobbet. Hjemme var det så stille og rolig.

Holdt løftet

I 38 år hadde hun saerlig ansvar for en mann som bodde i bofellesskapet. Først i 12 år på Naerlandsheimen, og da han flyttet inn til Stavanger, fulgte hun med.

– Jeg lovet den gamle moren hans at jeg skulle passe på ham så lenge jeg kunne. Nå kan jeg ikke det lenger, sier Ueland.

Nylig sa nemlig kommunen stopp, alderen ble til slutt for høy for å kunne fortsette som pleiemedarbeider.

– Var det opp til meg, skulle jeg gjerne ha fortsatt. Jeg blir fortere trøtt enn før, men føler jeg kunne gjort jobben like godt likevel. Jeg er jo 82 år, men etter forholdene står nok alderen på 70, kan jeg tenke meg.

– Verdens beste jobb

Den siste uken har hun stått i stigen hjemme på Bryne og sørget for at huset har fått nok et strøk med rødmaling. Selv om hun har fått robotklipper, klipper hun fortsatt en del av plenen selv. Hekkens runde topper former hun selv med hekksaks. I helgen skal hun på gammeldans på Ogna med kjaeresten, før hun om et par uker drar til Oslo og oldebarna.

– Jeg har nok å gjøre, selv om jeg ikke lenger går på jobb. Jeg hadde aldri trodd det skulle vaere sånn, jeg lurte på hva i all verden skulle finne på.

For 20 år siden døde ektemannen. Da var jobben god å ha.

– Den har holdt meg oppe etter at jeg ble alene. Det var så godt samhold, jeg sa alltid at det var mitt andre hjem. Det var uten tvil verdens beste jobb. Mange sier det må vaere tungt arbeid, men så lenge man sover godt og lader batteriene, klarer man dagen etter med glans. Jeg gledet meg til hver dag.

Variert CV

Det var tilfeldig at hun begynte i helse- og omsorgssektoren. Etter konfirmasjonen sydde hun dresser på Øglaends konfeksjonsfabrikk, før hun giftet seg. Da barna var små, tok hun ettermiddagsskift på gårder på Jaeren, før hun jobbet på gartneri i 13 år. Flere venninner jobbet da på Naerlandsheimen, og sa at de trengte folk.

– Det er gildt å kunne hjelpe. Jeg liker godt å stelle med folk. Jo lenger jeg jobbet i helsevesenet, jo mer likte jeg det. Mange klager på at det er travelt, men det er jo enda verre å måtte sitte stille!

Egentlig ble hun pensjonist 64 år gammel, men fikk fortsette som ekstrahjelp i bofellesskapet.

– Likevel har det nesten vaert en hel stilling. Jeg var glad til, det har holdt meg oppe. Å kunne gå til en jobb har vaert så godt. Jeg kan ikke fatte og begripe at folk gleder seg til å pensjoneres. Det er jo så kjekt å jobbe når du har en jobb du liker.

Byggets dronning

Fortsatt går hun innom på de ukentlige personalsamlingene for å holde kontakten både med de ansatte og beboeren hun så lenge hadde ansvar for. Kollegene beskriver henne som dronningen på bygget, med energien til en 40-åring. En gledesspreder med totalkontroll, varm og kjaerlig, og en magnet for det gode samholdet.

Mange har fristet henne, hun som er så aktiv, med diverse frivillige jobber. Der har hun allerede tatt sin tørn, som matansvarlig på gammeldansen.

– Nå vil jeg heller vaere frivillig i hagen min, det er nesten like kjekt som å vaere på jobb. Da kan jeg slutte når jeg vil, sier hun lattermildt.