De fem beste ordene
SØNDAGSTANKER: To historier om verdien av å sitte godt: «Er denne stolen ledig?» Konfirmanten som fikk spørsmålet lyste opp.
De andre hadde slått seg ned rundt nabobordet mens de ventet på at konf-undervisningen skulle starte, men selv hadde han ikke våget å sette seg der da han kom. Etter hvert var det blitt en stor flokk rundt det ene bordet, pluss ett bord med han alene.
Er denne stolen ledig?
Men nå var altså nabobordet fullt. «Er denne stolen ledig?» spurte den sist ankomne. «Ja, det er den», svarte han med et blygt, lite smil. Endelig noen som tok kontakt, endelig en å sitte med! Så skjer det som gjør så vondt: Fyren som spurte om stolen setter seg ikke ned. Han løfter stolen opp, tar den med seg og brøyter seg plass blant de andre rundt nabobordet.
«Er denne stolen ledig?» Et sårt lite eksempel på utenforskap som i all verdens former gjentas hver eneste dag, med langt viktigere ting enn stoler på spill. Små og store hendelser som til sammen setter grenser for fellesskapene våre. Som definerer innenfor og utenfor. En kollega fortalte imidlertid en annen historie om sitteplasser. Sønnen hadde skiftet fotballklubb.
Lagkameratene fra den lokale løkka var byttet ut med folk han ikke kjente. Dyktige spillere. Det hadde vaert stas å bli tatt ut på laget. Men faren kunne se at gleden over å få begynne i klubben var borte da sønnen gikk ut av bilen før første trening, slengte bagen på ryggen og tusla mot garderobedøren. Nå var han ikke blant sine egne lenger. Men ny. Utrygg. Utenfor. Hvordan skulle dette gå?
Tjue minutter senere kommer spillerne ut av garderoben, klar til trening. Faren ser etter sønnen sin, men ser han ikke med en gang. Hvor er han? Jo, midt i klynga. Leende. En av gutta allerede. Hva var det som hadde skjedd?
Fem forløsende ord
I bilen hjem etter trening fortalte sønnen at han hadde gått stille inn i garderoben. De fleste spillerne var allerede kommet, og hadde funnet sine vante plasser langs garderobebenken. Ingen hadde enset ham. Det så trangt ut der de andre satt, men i den andre enden av rommet stod en tom benk. Han hadde gått over dit og begynt å skifte. Garderobepraten hadde fortsatt i noen minutter. Men så hadde én av spillerne sett mot han og hysja på de andre. «Du!», sa han. «Kom og sett deg her!»
«Kom og sett deg her!» Fem enkle ord i en hardbarka guttegarderobe. Det var det som skulle til.
Nykommeren var akseptert. Sett. Tilhørte fellesskapet. Innafor.
Det skal ikke mye til å gå fra «Er denne stolen ledig?» til «Kom og sett deg her!». Men effekten av å velge det siste framfor det første, kan vaere enorm. Det er forskjellen mellom utenforskap og integrering. Mellom avvisning og aksept. Mellom ignoranse og kjaerlighet.
Jeg drømmer om en «kom og sett deg her-bevegelse», der vi sammen kan sørge for at alle mennesker, absolutt alle, får sitte godt!