Økte ulikheter gir flere fattige barn
STAVANGER: For å løfte barn ut av fattigdom trengs politisk dybdesyn og forståelsen for hvordan og hvorfor fattigdom oppstår. Hvis ikke vil det bare vaere et tidsspørsmål før vi er tilbake til start.
Stavanger er størst i landet på mange ting, og det er ofte til vår fordel. Men det er ikke seiersplassen vi vil ha når det gjelder økning i barnefattigdom.
Sterkere lut til
Utfordringen med barnefattigdom er velkjent, og vi har prøvd ut mange tiltak for sosial utjevning. Men de fungerer ikke godt nok og gir oss ikke det resultatet vi trenger. Det må sterkere lut til, og det krever langsiktige og strukturelle endringer.
I et hektisk innlegg publisert før nasjonaldag og pinsehelg serverer Høyres Erlend Jordal en liste av lettvinte løsninger og skylder Stavangers barnefattigdom på flyktningbølge i 2015 og oljekrise i 2014. Hvordan kan vi forvente at noen som ikke forstår problemet skal kunne se hva som trengs for å løse det?
«I Stavanger var det fram til ca. 2010 en nedgang i andel barn og unge som vokste opp i lavinntektsfamilier. Denne trenden har siden snudd, og saerlig fra 2012 har det vaert en tydelig økning i barnefattigdom i Stavanger. Tendensen viser at barnefattigdommen øker kraftigere i Stavanger enn i andre bykommuner og i landet for øvrig.» Sitatet er hentet fra rapporten om Helsetilstand og påvirkningsfaktorer i Stavanger kommune 2017. Vi får velge å tro at Jordal ikke har fått dette med seg når han feilaktig påstår at utviklingen i barnefattigdom peker i riktig retning. For når nesten 3000 barn, nok til å fylle seks barneskoler, lever i fattigdom, er det et høyt og tydelig signal på at ulikhetssamfunnet er i full fremvekst. Evnen til å kunne gjøre noe med det starter med å innrømme og forstå hvorfor.
Likeverdig tilbud
Høyre-alliansen nekter å innse at vi trenger en vridning i måten vi bruker penger på. Stavanger Arbeiderparti satte i vårt alternative budsjett sammen med SV, MDG og Rødt til side 60 millioner til fattigdomsbekjempelse – mot Høyre-alliansens 12. Men vi vil også kraftig styrke våre offentlige tjenester, og vil bruke hele 112 millioner mer til et styrket barnehagetilbud, 56 millioner til søskenmoderasjon SFO-barnehage, 20 millioner til skolemat, og 40 millioner til flere helsesøstre – for bare å nevne noen tiltak som vi allerede nå vet virker. Alle skal ha et likeverdig tilbud og like muligheter – uansett hvor de vokser opp i vår by.
Samfunnet reproduserer forskjeller Så lenge samfunnet vårt fortsetter å reprodusere ulikheter, vil fattigdom skapes hele tiden. I Stavanger er tallenes tale sørgelig tydelige. Både når det gjelder økning i fattige barn og salg av luksusbiler. Nylig hørte vi på framtidskonferansen til tankesmien Agenda at hvis ulikhetene i Norden utvikler seg slik de har gjort siden 1990, vil Norden i 2030 ha ulikhet som dagens Frankrike. Der står de ti prosent rikeste for en tredjedel av inntektene. Hvis ulikhetene i Norden samlet sett utvikler seg slik de har gjort i Sverige siden 1990, vil Norden i 2030 ha ulikhet som dagens Italia. Det er en skremmende tanke.
Når mennesker faller utenfor, må vi lete med lykt og lupe for å hente dem inn igjen slik at de får muligheten til å vaere en del av det gode samfunnet vi sammen har skapt.
Enkelt regnestykke
Ingen politikere, ingen privatpersoner, ingen vil ha fattige barn. Eller vil vi?
For ved å bygge flere privatskoler, skape flere homogene nabolag og tillate dårlige vilkår i arbeidslivet tilrettelegger høyresiden for et A og B-lag i samfunnet, hvor noen blir stående igjen.
Regnestykket er enkelt; økte ulikheter gir flere fattige barn. I Norge er det i hovedsak vår inntektsstruktur, vårt velferdssystem og vårt omfordelende skattesystem som gjør at vi kan kalle oss for et av verdens likeste land.
Når vi vet at likhet er det mest effektive middelet mot fattigdom er dette en tittel vi ikke har råd til å miste.