Et svalt sted å vaere
UTSTILLING: Behagelig som i en lenestol. Men hvorfor jålete engelsk? Huff!
Prosjektrom Normanns: Gratrix & Buskov, objekt, installasjon, collage. T.o.m. 10. juni.
Her er en utstilling hvor helheten er vel så interessant som dens enkelte deler. Prosjektrom Normanns har koplet to ulike kunstnere – den ene arbeider for det meste i flaten, den andre i rommet – og denne dialogen fungerer utmerket. Gallerirommet er forvandlet til et svalt sted å vaere, med en kunst som er lavmaelt og gir meg en følelse av velvaere. Jeg tenker på Matisses ord om at kunsten skal vaere som en lenestol: et behagelig sted å befinne seg.
Det er derfor et problem at utstillingen yter lite motstand for øye og sinn; den inviterer oss inn i en vakker verden det er lett å like. Men den blir også fort seg selv nok. Det enkelte kunstverk viser likevel enkle kunstneriske og kunsttekniske virkemidler som virker solid fundert og godt gjennomtenkt, og som dermed peker et stykke utover denne isolasjonen. Danske Marie Buskov bearbeider romlige motiver gjennom fotografi og akvarell, som plukkes fra hverandre og settes sammen igjen, nå som todimensjonale flater – en lags post-kubisme med rene linjer, hvor hvert motiv har et åpenbart designpreg.
Motivene viser en romoppfatning uttrykt i flaten, og gjennom billedtitlene peker hun på dette forholdet mellom rom og flate – hun kaller flere av dem «Åpne steder og mørke flater»; ett heter «Mellom sikt og snitt».
I flaten
Buskov arbeider her innen en billedtradisjon som går tilbake til Picasso og Braques maleri for vel 100 år siden, hvor kunsten skulle vise motivets tre dimensjoner samtidig som den også understrekte sin flatekarakter.
Collageteknikken er også en konkret og håndfast henvisning til postmoderne teorier om dekonstruksjon og fragmentering av helhet. De duse fargene – ofte rødbrune og gråe nyanser – bidrar til utstillingens rolige, dempede atmosfaere. Beskovs bilder er kresne og stilrene eksempler på et velbrukt repertoar som det i dag er vanskelig å skape noe personlig saeregent av.
Britiske Garth Gratrix viser seg som balansekunstner, både fysisk og mentalt. Hans objekter er stablet oppå hverandre, eller støttes mot hverandre, inntil han finner punktet like før kollaps. Sentralt i denne kunsten står gravitasjonskraften, som både blir en samarbeidspartner og en motspiller det skal kjempes mot. Ikke for å overvinne den, men for å finne yttergrensene for fysisk stabilitet. Objektene hans er malt i henhold til fargespesifikasjoner fra det britiske markedet, men med besynderlige navn – de er valgt ikke minst som en del av Gratrix’ identitetssøken som homofil, altså som en del av hans mentale balansekunst.
Camp
Når han maler sine objekter i pastell-nyanser og kaller sin flotte vegginstallasjon for «Orgy (Flamboyant Flamingo, Dip in the Pool, Pursuit of Happiness & Shhh…)», blir disse fargenavnene i tittelen, og de tilsvarende konkrete fargene i selve verket, et kodet uttrykk for gay camp. Men som hos Buskov, ser jeg også her velkjente virkemidler fra et allerede velbrukt repertoar. Slik består utstillingen først og fremst av elegante stiløvelser.
Og så et stort HUFF! til slutt: Normanns bør ikke vaere bekjent av å ledsage utstillingen med engelsk tekst, så lenge man der ikke behersker det engelske språket – det er både jålet og pinlig. En setning som denne blir dobbelt ubehjelpelig: «Whereas the compositions creates the rhythm and measures the surface, the colors and light adds to the chord». Både demonstrer den en grunnleggende brist i elementaer grammatikalsk kunnskap og den gir en tåkefyrstelig tilsløring av at man egentlig ikke vet hva man skal si.
Det skal vel ikke utelukkes at det norske språk kan brukes til å skrive klarere ved en slik anledning.