Ingen quick fix mot barnefattigdom
FATTIGDOM: Antallet barn som vokser opp i fattigdom øker, mens de fleste andre blir rikere. Små tiltak for å dytte litt på dem som allerede sliter, er neppe nok.
Det aller meste går bra i Norge. Vi blir friskere og rikere hvert år. Verdens lykkeligste er vi også. At noen blir litt rikere enn andre, tåler vi. Men det vi bør tåle dårligere er at noen ikke blir rikere i det hele tatt. En nokså stor gruppe nederst i inntektsfordelingen får stadig mindre av kaken. Mer enn ett av ti barn i Norge vokser opp i vedvarende fattigdom.
For enkelt
I Aftenbladet 29. mai er høyrepolitikerne Cille Ihle og John Peter Hernes opptatt av å gjøre noe med økende barnefattigdom. Det er bra. Men skal man lykkes, er det viktig å forstå hvem som sliter, og hvordan de har havnet der. Det er vel knapt noen som tror at fattigdomsproblemer enkelt «kan løses med økt bruk av penger i støtte til den enkelte», slik forfatterne påstår. Men det får vi skrive på kontoen for politiske sleivspark. Pussig nok er forslagene fra de to i all hovedsak likevel rettet mot individer som allerede står utenfor utdanningsløp eller arbeidsliv. Det blir for enkelt.
Forfatterne vil at vi i større grad skal erkjenne at mye av veksten i antallet fattige i Norge skyldes innvandring. Dette er delvis riktig, men forklarer langt fra hele økningen. Realiteten er at litt over halvparten av alle barn som lever i lavinntektsfamilier har innvandrerbakgrunn. Resten har det ikke. Slik er det også i Rogaland.
Det er jo dessuten lite relevant å sammenlikne inntekten til innvandrerfamilier med inntektene de hadde i hjemlandet, der også levekostnader er på et helt annet nivå. Den internasjonalt anerkjente definisjonen på lavinntekt, som også SSB bruker i sin statistikk, er å leve på mindre enn seksti prosent av medianinntekten i det landet du bor i.
Det betyr at økonomien ikke strekker til å for å dekke et svaert nøkternt budsjett av husleie, mat, klaer og fritidsaktiviteter. Går kjøleskapet i stykker, er det ikke penger til nytt. Det betyr også at sjansene for et langt og godt liv allerede er redusert for barna som vokser opp i disse familiene. Det spiller liten rolle for barn av innvandrere hva inntektsnivået er i foreldrenes hjemland når de ikke har penger til å delta i fritidsaktiviteter, gå på skolefritidsordning eller komme i bursdag.
Arbeid og økende lønnsforskjeller
Barnefattigdom oppstår fordi en eller begge foreldre mangler jobb eller inntekt. En viktig årsak til økende forskjeller og barnefattigdom er at lønnsforskjellene øker. En rapport fra Samfunnsøkonomisk analyse i 2016 viste at blant de ti prosent dårligst betalte i privat sektor har det ikke vaert reallønnsvekst på ti år.
I det siste har det pågått en diskusjon mellom regjeringspartiene og opposisjonen om Color Lines mulighet til å flagge ut slik at de kan tilby dårligere arbeidsvilkår til sine ansatte. Slikt blir det fattigdom av. En betydelig andel av lavinntektsfamiliene har også voksne utenfor arbeidslivet.
Det er dermed riktig som Ihle og Hernes påpeker, at «det å få folk i arbeid er den beste hjelpen folk kan få i kampen mot fattigdom». Det er også helt nødvendig, slik forfatterne foreslår, å gjøre grep som kan hjelpe flere gjennom videregående opplaering og ut i arbeidslivet.
Men jeg savner en analyse av hvorfor så mange unge ikke fullfører videregående skole, og en bedre forståelse for at problemet starter lenge før. Sjansen for å fullføre videregående opplaering halveres dersom foreldrene dine selv ikke har utdanning.
Fordelingsutvalget konkluderte i 2009 med at nesten alle har råd til barnehage, bortsett fra dem som trenger det aller mest. For disse er den lille egenandelen kanskje for stor. Barn som ikke har gått i barnehage, har svakere språkutvikling ved skolestart og stiller dårligere enn de andre barna.
Skolen forsterker disse forskjellene. En studie fra 2010 viste at etter Kunnskapsløftet har antallet femmere og seksere på vitnemålet til elever som går ut av ungdomsskolen, økt. Det er barn av foreldre med høy utdanning og inntekt som står for dette. Samtidig går stadig flere elever ut av ungdomsskolen med ufullstendige vitnemål. De hullene er det barn fra lavere sosiale lag som står for. Og slik fortsetter det.
Ihle og Hernes vil sørge for at fattigdom ikke biter seg fast i generasjoner. Men det gjør den. Sannsynligheten for å ha minst er langt større dersom egne foreldre også lå på inntektsbunnen. Betydningen av arv har økt, og arveavgiften er som kjent fjernet. Barn med foreldre på trygd har større sannsynlighet for selv å leve av trygd som voksne.
Hva som må til
Ingen ønsker flere fattige barn. Både fordi det er urettferdig, og fordi en fattig oppvekst følger deg hele livet. Det betyr å kaste bort talent, noe vi ikke har råd til i dette lille landet. Skal vi redusere barnefattigdom, må vi sørge for at barnehager og skolefritidsordning også er tilgjengelig for dem som har aller minst. Vi må sikre et trygt arbeidsliv med flere faste jobber og lønn til å leve av. Det er heller ikke til å unngå at omfordelende skatt reduserer forskjeller.
Med andre ord, det hjelper ikke å stille krav til de fattige og endre litt på videregående opplaering. Hvis det var nok, ja, da ville barnefattigdommen vaert borte med et pennestrøk.