Sosialisten som kunne slått Trump

SAKPROSA: Hvordan ville USA og verden sett ut om Det demokratiske partiet faktisk hadde vaert et sant demokratisk parti?

Sakprosa, Reidar Strisland: «Bernie Sanders og det nye USA», Manifest 229 sider

På papiret var Bernie Sanders outsidernes outsider i kampen om å bli president i USA; en hvit, eldre sosialist med jødisk bakgrunn, fra en liten, progressiv delstat. Han var ikke engang medlem av partiet han stilte til valg for.

Likevel var det bare udemokratiske strukturer i Det demokratiske partiet som hindret ham i å bli Donald Trumps motkandidat ved valget i 2016. Clinton vant primaervalget fordi partiledelsen ville at hun skulle vinne, ikke fordi hun hadde størst oppslutning. Dermed slapp de også den narsissistiske og ødeleggende ånd ut av flasken, verden er blitt et langt mer utrygt sted og USAs anseelse og innflytelse har stupt. Meningsmåling på meningsmåling viste at Bernie Sanders ville blitt valgt til president om han var Trumps motkandidat.

Symbolsk seier

Boken som samfunnsgeograf og sentralstyremedlem i Rødt, Reidar Strisland, har skrevet om Sanders er imidlertid ikke en kontrafaktisk beskrivelse av hva som kunne ha skjedd. Strislands hovedbudskap er at noe viktig faktisk skjedde.

Den hvithårete eldre, enslige sosialisten viste seg å vaere en glimrende talsmann for tidsånden. Hans kandidatur skapte reisverket for en ny progressiv bevegelse, spesielt blant unge amerikanere. Demokratene var åpenbart ikke forberedt på en slik utfordring, og har ennå ikke funnet hvordan de kan bruke kraften i denne bevegelsen til å skape en alternativ politikk. En viktig årsak til den økte innflytelsen er at Sanders ikke ga seg da han ikke lenger kunne vinne nominasjonen, men samlet oppslutning helt fram til landsmøtet, slik at han kunne bruke den til å trekke partiets program til venstre. Det var mest en symbolsk seier, amerikanske valgprogram er ikke akkurat noe styringsdokument. Enkelte kongressrepresentanter har plukket opp ideene til Sanders, og han er selv blitt en betydelig stemme i Senatet, men så langt tyder ingenting på at demokratene har laert tilstrekkelig av det sjokkerende nederlaget høsten 2016. Partiledelsen kan bli overrasket igjen, hvis Strislands bilde av understrømmene på venstresiden er korrekt.

Norge har åpenbart et forbløffende antall eksperter på amerikansk politikk. Reidar Strisland atskiller seg fra det store gross ved at perspektivet hans er langt mindre preget av spillet i Washington og de store medienes narrativ. Han går tett på de mange borgerinitiativene, aksjonsgruppene, fagforeningene, alternative mediene og organisasjonene som til sammen utgjør en etter hvert betydelig – og ny – venstreside i amerikansk politikk. Framstillingen er noen ganger så detaljert og spekket med navn på aktivister og lokale politikere, at det er vanskelig å se det store bildet, men han har åpenbart ønsket å vise at det finnes et mangfoldig og sammensatt alternativ til Trumps aggressive og forføreriske høyrepopulisme.

Fascinerende dypdykk Bokens styrke er det alternative perspektivet og den grundige presentasjonen av det politiske landskapet rundt Bernie Sanders. Svakheten er et stivt og knudrete språk, med et litt for tydelig preg av engelskspråklige kilder, som når det står om Trump at han «nøt respekten av å vaere president».

Noen faktiske opplysninger er også feil. Anthony Scaramucci fikk ikke sparken «ti dager etter innsettelsen», men ti dager etter at han selv ble ansatt i juli 2017. I tillegg har forlaget gjort en dårlig ryddejobb i manus. Skrivefeilene er for mange, inkludert elementaere og/å-feil. Et par steder er setninger og hele avsnitt gjentatt.

Svakhetene til tross er dette et grundig og fascinerende dypdykk i et annet USA, der det fremdeles er håp om at politikere ikke selger seg til de med størst sjekkhefte, hvor det skal vaere mulig å bli syk uten å bli ruinert og ta en utdannelse uten å havne i knugende gjeld. «Bernie Sanders og det nye USA» er formulert som et godt underbygget håp om at pendelen vil slå kraftig tilbake. Og så mørkt er det heldigvis ikke blitt, at det ikke er lov å håpe.