Ragnarok kan bli fotogent
PLATE: Sangene er skrevet før Trump og Brexit, men virkeligheten har innhentet Rhys.
Gruff Rhys: «Babelsberg» (Rough Trade/Playground)
Som frontfigur i Super Furry Animals er Gruff Rhys vant til oppmerksomhet. Samtlige ni album har vaert innom topp 25 på britiske lister. Som soloartist er han mer anonym. Av fire album har bare «American interior» sneket seg inn på topp 25.
Nå kommer det femte, og det fortjener å bli hørt. Etter minst 20 gjennomspillinger liker jeg platen bare bedre og bedre.
Det tok over to år å få de ti sangene ferdig, men bare tre dager å spille dem inn. Studioet skulle rives, og Rhys fikk i all hast med seg tre musikere som var i byen: Kliph Scurlock, Stephen Black og Osian Gwynedd.
Opptakene ble så liggende mens Rhys var opptatt med andre prosjekt, blant dem en opera om Wales etter apokalypsen. Han likte hva komponist Stephen McNeff gjorde der og ba ham om å lage orkesterarrangementer til sangene.
Nye måneder gikk, og så ble BBC National Orchestra of Wales med sine 72 musikere engasjert. Albumet handler om et samfunn på vei mot undergangen, og Rhys betrakter orkesteret som en fasade for å skjule forfallet, som sminken som legges for at ting skal se bedre ut. Dermed får vi pur pop fra ende til annen.
Han åpner med «Frontier man», så tett opp til salige Lee Hazlewood som du kan komme. Deretter følger «The cub», en sang som Stuart Staples fra Tindersticks burde sikret seg. Staples har imidlertid valgt å gjøre helt andre ting på sin nye plate, så jeg lytter til Rhys.
«Oh dear!» kunne gammel Kinks-låt.
På videoen til «Limited edition heart» sitter en sint Trump og twitrer før han glisende viser
vaert en meldingene til en sørgmodig Jesus. Sangen oser derimot av sol og sommer, Jonathan Richman og Serge Gainsbourg. Teksten er av det mørke slaget, men ikke uten håp:
I’m keeping my eyes peeled for military takeover at night We’ll go into hiding and keep the light shining
På «Take that call» er det et parti som naermer seg Beatleslåten «She’s leaving home». Lavmaelte «Drones in the city» er like truende som den er vakker.
«Negative vibes» har han brukt før, en sang om den økende polariseringen i samfunnet. Løsningen er å behandle hverandre med respekt, mener Rhys.
«Same old song» kunne vaert fra 50-tallet, selv om vokalen flytter den fram i tid. I det hele tatt utforsker han denne gang mulighetene som ligger i stemmen.
«Architecture of amnesia» har spor av Bowie og mykes opp av orkesteret.
Han avslutter med «Selfies in the sunset», en duett med modellen Lily Cole. I et intervju med magasinet «The Malestrom» forteller Rhys at han ønsket en som var blitt fotografert mer enn de fleste.
Inspirasjonen til sangen kom da han så folk ta selfier foran det han trodde var solnedgangen i Russland, men som viste seg å vaere lysskjaeret fra et kjemisk anlegg. Omtrent slik vil apokalypsen bli, tenkte han: Folk tar selfier, det er slutten, men i det minste ser den flott ut.
Navnet på albumet «Babelsberg» viser også til noe i ferd med å kollapse; Babels tårn. Det er samtidig navnet på et sted i Tyskland som Rhys merket seg under en turné. Da de skulle rive studioet for å føre opp et høyt hus med luksusleiligheter, falt navnet på plass.
En plate om undergangen, som kan bli spektakulaer. Husk å ha mobilen oppladet.
Beste spor: «Frontier man», «Limited edition heart», «Negative vibes», «Selfies in the sunset».