Tilbake fra det umuliga
COMEBACK: Det tok ham 12,5 millioner tunge sekunder for å komme tilbake fra smellet. De siste 40 sekundene gikk han lettere og lettere.
KUPPELHALLEN, LØRDAG: Klokka er 16.06. Lyset i Kuppelhallen er dempet, forventningene er det motsatte. På venstre side av scenen er det så mørkt at man knapt kan skimte den lille bevegelsen i sceneteppet. Han har stått sånn veldig mange ganger før, men det begynner å bli en stund siden. Nesten umerkelig har han stilt seg opp mellom to tunge, svarte scenetepper. Han har fulgt den gule, selvlysende teipen som viser vei inn på scenen fra bakrommet. Nå står han sju meter fra pianokrakken, halvveis gjemt bak en blomsteroppsats. Bakerst på scenen står over 100 korister, alle kledd i svart. Der borte venter 88 svarte og hvite, en flaske vann, en mikrofon og alt det som var en selvfølge før det smalt.
Nå er han spent. Han pleide ikke å vaere det før han gikk på scenen for å synge «De umulige» eller «Alt eg såg». Denne gangen er det annerledes. Er det for tidlig, lurer han på. Holder det?
Den grå dressen bruker ti skritt på de sju meterne som er mellom oppstillingsplassen bak blomsteroppsatsen og pianokrakken. De første skrittene er litt forsiktige. I høyre hånd holder han en sort stokk. Når den høyre foten treffer gulvet, treffer også den sorte stokken gulvet. Den lager ikke lyd, men den bråker litt i øyet. Stokken har ikke vaert der før. Han har ikke valgt å ha stokken med. Den er der fordi den må vaere der. Enn så lenge.
Skritt nummer tre, fire og fem er raskere. Scenelyset treffer pannen hans, de markerte brillene og den grå dressen. Applausen fra salen øker i intensitet. Det finnes ulike typer applaus. Høflig applaus. Dempet applaus. Ironisk applaus. Denne applausen er varm. Den varer litt lenger enn en vanlig velkomstapplaus. Den blander seg med store smil, noen urogalandske, frimodige «hurra!» og avmålte, men ektefølte «mhm». Salen dirrer som en kabaret på et koldtbord.
Han tar de siste tre stegene bort til pianokrakken. Det går ikke fort, men det går. Han ser ut i salen og retter seg opp i ryggen. Et par nikk senere løfter han høyrehånden, snurrer litt på stokken og legger den fra seg ved siden av beina på pianokrakken. Den frigjorte hånden, den som i 30 år har hatt en tendens til å søke mot himmelen på de høyeste tonene, bruker han til å justere monitor-pluggen han har i øret.
Mye har vaert festa til denne kroppen etter 16. januar. Medisinsk utstyr som har målt den ene og det andre og det tredje. Kroppen har fått fryktelig mye juling da det umuliga skjedde. En frontkollisjon smadret 12 bein og knuste ankelen hans, den han akkurat nå setter forsiktig ned 20 centimeter fra sustain-pedalen på Steinway & Son-flygelet. Den venstre foten strekker han rett ut sånn at den nesten forsvinner under det blanke, staselige instrumentet.
45 centimeter over tangentene justerer han mikrofonen slik at den skal fange opp effekten av stemmebåndene akkurat riktig. Han vet at oppe i mørket, bak en haug med knapper og spaker, sitter Helge, som også satt i bilen da det smalt 16. januar. Helge lå i koma i fem dager, men Helge er her nå. Fire meter unna, på skrått opp til venstre, sitter Torjus bak et fort av tangenter. Han var også i bilen, men han er her nå. De hadde Vår Herres marginer på sin side da alt først gikk mot dem, da det umuliga skjedde.
Pianokrakken flyttes et par centimeter frem før han legger begge hendene varsomt på tangentene. Gipsen på den høyre er av. Den mangler 20 centimeter på Litt mer av den hvite skjorta kommer til syne under ermene på den grå dressen. Det har tatt ham 12,5 million sekunder å komme seg tilbake hit. 2700 sekunder fastklemt i bilen på en vei utenfor Stange i Hedmark. Mange, mange millioner sekunder med behandling og rehabilitering. 40 sekunder fra den gule, selvlysende teipen til han sitter der med begge hendene på tangentene. Han fyller lungene med luft. Brystkassen løfter seg, munnvikene trekkes opp mot ørene og det tar noen millisekunder fra han trykker de første tangentene varsomt ned til lydbølgene brer seg i salen.
Så er han tilbake.
Me skal få te det umuliga Og me må gjørr det utroliga