Vår neste, vårt ansvar

Vi skal vaere som en Kristus for vår neste, sa Martin Luther. Sterke ord. Utfordrende ord. Inderlig godt vet vi nok:

Det makter jeg aldri å leve opp til. Han, det fullkomne mennesket, i tanker, ord og gjerninger. Jeg med alle mine svakheter og forsømmelser. Kan avstanden bli større? Men idealet står der, og hans eget ord: «Slik som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre».

Vår neste er vårt ansvar. Men heldigvis ikke alene. Vi står, ikke minst i en menighet, i et solidarisk fellesskap, kalt til å baere hverandres byrder og på den måten oppfylle Kristi lov, som skrevet står. Det heter ikke jeg lenger, nå heter det vi. Noen ganger trenger kanskje jeg støtte og oppmuntring, andre ganger trenger du en som går sammen med deg på veien i en vanskelig periode.

Min neste er mine naermeste. Fra skoledagene husker jeg høytlesningen. Når en elev hadde lest et avsnitt fra boken, sa laereren: Vaer så god, neste. Hender det at vi, engasjerte og aktive står på ute i en eller annen sammenheng, men glemmer ansvaret for klimaet inne, hjemme, hos våre aller naermeste?

Vår neste er de naermeste, en i familien som sliter, en kollega som trenger et medmenneske, en i nabolaget som har mistet en ektefelle, et barn, en bror eller søster.

Tenk deg en sirkel med sentrum der du bor og en omkrets på to kilometer. Du vil bli overrasket om du visste over hvor mange som baerer tunge byrder, som strever med livet sitt, som er deprimerte og mismodige, ensomme, syke.

Ser vi, lytter vi til signalene, er vi villige til å gi litt av vår tid, ber vi for noen som har det vondt, eller er jeg selvopptatt, ufølsom og likegyldig, først og fremst opptatt av meg selv og mine egne behov? Altfor godt vet jeg det: En ting er å preke, noe helt annet å praktisere. Mye har også en gammel prest å be om tilgivelse for, ikke minst alt som er forsømt.

«Å, var eg meir deg, Jesus, lik, så hjartevarm og god, med same kjaerleik utan svik som du i striden stod». 423 i Norsk Salmebok.