Stavanger Aftenblad

Fjellklatr­erens provokasjo­n

- Ståle Økland Forfatter og foredragsh­older

GJESTEKOMM­ENTAR: Er meningen med livet å bestige et fjell?

Jeg skal ikke bruke denne kommentara­rtikkelen til å rakke ned på en mann som ikke kan forsvare seg, og som tross alt fortjener en viss grad av respekt. Det handler egentlig ikke om ham, men om deg, meg og alle andre. Det handler om hva vi lar oss begeistre av, hva vi søker, og til syvende og sist: Hva er meningen med det hele. Livet.

Det er et stort spørsmål. Mektig, fryktinngy­tende og komplisert. Livet, liksom. Meningen med livet er et tema som vanligvis kommer frem etter noen glass vin på en lørdags kveld. Ikke på en onsdags morgen på en tysk naeringsli­vskonferan­se i Darmstadt. Men det var der denne mannen dukket opp. Plutselig stod han på scenen og snakket om livet. Før folk hadde drukket sin andre kopp med kaffe for dagen. Han var fjellklatr­er, og han hadde klatret alle de store fjellene i verden. Det var klatringen som ga ham meningen med livet, og det var dette han brukte hele livet sitt på. Og han hadde et budskap til oss som satt i salen og hørte på.

Lykke

Han snakket om hvor viktig det er å ikke gi opp, noe som er sant. Han snakket om at man kan klare mye om man prøver hardt nok, noe som også er sant. Han sa at det å bestige et stort fjell krever samarbeid, og det har han helt sikkert rett i. Jeg har hørt den samme historien fra andre som har oppnådd suksess innen fotball, friidrett og sjakk, for den saks skyld. Jeg har ingen grunn til å tro at de tar feil. Derfor prøvde jeg å la meg begeistre av denne fjellklatr­eren, selv om jeg hadde hørt det meste før. Han viste oss flotte naturbilde­r av fjell. De var vakre. Fjell er fine. Jeg liker fjell. Og han viste mange bilder av seg selv. De var kanskje litt skrytete, men la gå med det. Til slutt sa fjellklatr­eren noe som skurret. Først sa han at alle burde bruke tiden sin på å oppnå mest mulig lykke for seg selv. Og frimodig som han var, brukte han seg selv som eksempel på hvordan folk burde leve. Det var da jeg falt ut.

Meningen

Mannen fikk applaus. Masse applaus. Det var et godt gjennomfør­t foredrag. Levende, ektefølt og naert. Sant å si er det jo imponerend­e å klatre 7000 meter rett opp. Jeg hadde ikke klart det. Jeg kjenner ingen andre som hadde klart det heller. Men spørsmålen­e ingen stilte var: Hvorfor skal man klatre i fjell hele livet? Hva er poenget? Hva tilfører det verden? Mens det er uro og krig i Midtøsten, plast i havet og mangel på vann og vaksiner i Afrika, så henger altså denne mannen i en line på vei til en fjelltopp for å realisere seg selv. Hvem har tid til sånt? Verden er jo her, på bakken. Og hvordan hadde verden sett ut om alle hadde klatret i fjell hele dagen?

Drømmen

Foredraget traff meg midt i hjertet på en måte som foredragsh­olderen neppe hadde håpet på. Jeg syntes foredraget var høyst provoseren­de. Jeg hadde lyst å reise meg opp og si hva jeg mente. Jeg hadde lyst å si at dette var det mest egoistiske foredraget jeg hadde hørt på lenge. Men det ville vaert upassende. Jeg var selv foredragsh­older på den samme konferanse­n, og hva ville folk tenke om jeg gjorde noe sånt? Det ville også vaert urettferdi­g. Det var tross alt ikke foredragsh­olderens feil at han var der. Han ville bare tjene noen lommepenge­r til neste ekspedisjo­n. Det var det han sa. Han ville egentlig vaert et helt annet sted, i Himalaya sannsynlig­vis. Det er aerlig nok det. Ekspedisjo­ner er dyre. Det var naeringsli­vsledernes feil. Det var de som absolutt ville se ham, og lytte til ham. De betalte for at fjellklatr­eren fortale historien sin. Kanskje tenkte de at det å vaere naeringsli­vsleder er som å vaere fjellklatr­er. Tøft og barskt. Eller kanskje drømte de om å vaere fjellklatr­er istedenfor å vaere naeringsli­vsleder. Jeg vet ikke. Men der var han altså. Fjellklatr­eren. Og fikk applaus fordi han mente at alle måtte bli mest mulig lykkelige. At det var selve målet i livet. Det var ingen tid å miste, mente han. Folk måtte skynde seg ut og finne seg et fjell. Jeg antar at det siste var metaforisk ment.

Pekefinger­en

Jeg hadde lyst til å gå. Men anklagene mine traff også meg selv. Pekefinger­en begynte å vende seg innover. Hva gjør jeg som er så mye bedre? Hva gjør jeg for å gjøre verden bedre? Og er det egentlig mulig å gjøre verden bedre? Er det ikke godt nok å unngå å gjøre verden verre? Forfatter Erlend Loe sa det ganske godt: Om han betraktet universet under ett, var det egentlig lite som var hans feil.

Det er jo en trøst. Men det hviler en pessimisme over en slik livsinnsti­lling. Pessimisme og realisme, vil noen si. For hva er vi egentlig i den store verden? Hvor mye kan vi utrette? I det moderne samfunnet gjør vi mye galt, når vi reiser med fly, kjører store biler og spiser industrial­isert mat. Kanskje er det rett og slett umulig å gjøre verden bedre, så da tar folk heller til seg den lykken de kan få, ved å klatre i fjell, seile jorda rundt, svømme over den engelske kanalen, kjøpe store hytter og biler de ikke trenger, og andre rare ting som folk gjør. Er det noe feil i det da? Er det ikke den tyske fjellklatr­eren som har rett? Han skader jo ingen ved å klatre i fjell. Han gjør kanskje ikke noe bra, men han gjør ikke noe feil heller. I det minste har han det gøy. Jeg kjenner mange mennesker som prøver å redde verden, men som ikke har det gøy. Hvem er vel jeg til å dømme hva som er rett eller feil?

Tro

Men jeg tror. Jeg tror at det finnes noe som er rett, og jeg tror at det finnes noe som er feil. Jeg tror at det går an å gjøre verden bedre, og samtidig ha det gøy. Selvsagt er det krevende. Vanskelig. Slitsomt. Men til syvende og sist tror jeg at det er dette som gjør oss lykkelige. Det er da vi finner den dype og ekte lykken. Når vi vinner sammen. Som samfunn. Jeg nekter simpelthen å tro noe annet.

Jeg hadde lyst til å gå. Men anklagene mine traff også meg selv. Pekefinger­en begynte å vende seg innover.

 ??  ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway