Keep smiling ligavel
BOK: Elizabeth Strout er en finurlig forfatter som også utvider punktromansjangeren.
Elizabeth Strout: Hva som helst er mulig. Roman. 287 sider oversatt av Hilde Rød-Larsen. Press.
Den kollektive trossetning og illusjon som bestandig har herjet USA og som går under navn av den amerikanske drøm, påstår at alt er mulig, med løfte om at alt vil gå hver isaer vel om man bare tror det hardt nok og ellers anstrenger seg. Som historien, den fysiske virkelighet og hverdagene viser, og som kunsten (film, litteratur, ballader, gospels) bekrefter, materialiserer den amerikanske drømmen seg like gjerne som mareritt som noe annet. Det er det siste de gjerne handler om.
Likevel påstår Elizabeth Strout med tittelen på sin siste roman at «Hva som helst er mulig». Den påstår det ikke bare i tittelen, men gjentar det som bokas aller siste ord nesten 300 sider seinere: «– han åpnet øynene, og ja, der var den, den fullkomne erkjennelse: Hva som helst var mulig for hvem som helst.»
Men nå er Elizabeth Strout (1955, debut 1998) en kløktig romankonstruktør, som selvfølgelig også vet at det kan vaere uendeligheter mellom forestilling og realitet. I dette digre rommet mellom ønsker og begjaer og de livene personene hennes lever, skriver hun på finurlig vis sammen en hel roman med personer som fra begynnelse til slutt hviler på en myk seng av underforstått ironi. Slik motsier den i kapittel etter kapittel, og i overveldende sum, den overoptimitistiske påstanden om at alt ordner seg til det beste.
«Hva som helst er mulig» kan gjerne leses i forlengelsen av beprisete Strouts «Jeg heter Lucy Barton» (2016, også på norsk), men står seg aldeles utmerket alene. Gjennom ni fortellinger, hver seg med nok stoff til å utgjøre en egen novelle, er karakterene heller traurige tapere enn personlige sannsynlighetsvitner for at alt før eller siden er mulig. De bor i eller har alle tilknytning til småbyen Amgash, Illinois, et så lite samfunn at alle kjenner alle; mange er i familie.
Åpningsfortellingen, med den overtydelige tittelen «Tegnet», handler om gamle, snille, gode Tommy Guptill, som så brannen på garden sin som en Guds styrelse som fikk ham til å dra til byen, bli vaktmester – og oppsøke Lucy Bartons forkomne bror, og slik naerme seg mennesker som muligens var brannstiftere. Det fortsetter i «Vindmøller», med den dysfunksjonelle sosiallaereren Patty Nicely – kjent som Fatty Patty – som hovedperson.
I novelle etter novelle presenterer Elizabeth Strout helt ordinaere hverdagsslitere, tapere mer enn noe annet, men mennesker som heroisk holder ut på sitt lille revir i Amgash, Illinois. Det gjelder også for den rørende «Mississippi Mary», der den 78-årige Mary har havnet i Italia med sin mye yngre italienske ektemann, Paolo – har kommet seg vekk, og kanskje er den av alle personene som har det ok.
Med nok en hilsen til romanen «Mitt navn er Lucy Barton» får Pete i sitt lille slumpregete hus besøk av søsteren Lucy, nå en feiret og velhavende forfatter, men som stikker av, tilbake til Chicago i panikk, når hun tvinges til å mimre om en annen søster, flaskelagre, fortids elende. Med sin gjestevisitt i Amgash er suksesshistorien Lucy den mest åpenbare dementøren av at «Hva som helst er mulig».
For man kan ikke løpe fra seg selv, sitt opphav, sin egen historie og identitet. I mange av stykkene er den ikke bare knyttet til et lite samfunn i USAs enorme indre, men like meget til personenes nasjonale innsats for storsamfunnet, i krig etter krig etter krig (andre verdenskrig, Vietnam, Afghanistan) og langtidseffekten av den.
Men i sin hverdagsheroisme holder de det gående gjennom de ni fortellingene som boka er satt sammen av, og som i sum utgjør én roman. De strammer seg opp som best de kan, resignerer kanskje, eller keep smiling, aldri gi opp, keep trying. Hvis de kunne lese sine egne historier, var det kanskje en slags innebygd trøst for alle livets tapere at heller ikke den suksessrike bestselgerforfatteren som kom seg vekk og siden skrev om hjembyen og menneskene der, ikke har det så godt hun heller. For henne ble nesten «hva som helst mulig», men til liten lykkefølelse.
Om altså tittelens påstand og avslutningsord nok ikke holder vann, utvider Elizabeth Strout betydningen av begrepet «punktroman» ved vakkert å binde sammen de ni novellene som «Hva som helst er mulig» egentlig består av, slik at fortellingene under ett utgjør en avrundet roman.