De fremmede blant oss

Egentlig er alle på jorden i slekt og familie. Derfor står vi i et solidarisk felleskap med hverandre og har ansvar for hverandre. Alle er like verdifulle, skapt som de er i Guds bilde. Vi er medmennesker.

Vår neste kommer oss naermere i dag enn bare for 30-40 år siden. Vi ser fortvilelsen og lidelsen i fjernsynet og leser om brutale overgrep og hjerteskjaerende katastrofer i avisreportasjer. Berøres vi? Vi kan ikke løpe likegyldig fra ansvaret, hverken som folk, kirke eller enkeltmennesker. Min neste er også mitt ansvar.

Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt, formante allerede Moses i sin tid Israelsfolket. (5 Mosebok 10).

I dag gjelder det vårt forhold til flyktninger og asylsøkere som kommer til byer og bygder i landet vårt. Jeg leste nylig at 17,3 prosent i Norge har innvandrerbakgrunn. De kommer fra en rekke land i Afrika og Asia og blant annet fra det hardt rammede og sønderknuste syriske folk. Syrerne er nå den femte største innvandrergruppen i Norge. Det er registrert til sammen 27 400 innvandrere fra Syria.

Visst er god integrering viktig, slik at våre nye landsmenn kan laere norsk, få arbeid og inntekter til livsoppholdet. Men også inkludering er viktig. Hvordan møter vi dem når de kommer i vår vei?

Takk til alle menigheter og mennesker som møter «de fremmede blant oss» med varme og kjaerlighet! Men ofte er det nok altfor sant det Nils Ferlin skriver: «Nå er det ikke langt mellom menneskenes hus, men langt mellom hjerte og hjerte».

«Da jeg tørstet og sultet, var du der, var du der? Da jeg frøs og var fengslet, var du der, var du der? Da jeg kom som en fremmed, var du der, var du der?» 671 i Norsk Salmebok.