Matlaging som toppidrett
LEDER: Konkurransemat er absolutt ikke for alle, men verdien av Bocuse-heder er likevel stor.
Igjen står en norsk kokk øverst på pallen i Bocusesammenheng. Christian André Pettersen, som er kjøkkensjef på Mondo i Sandnes, vant Bocuse d’Or Europa foran deltakerne fra Danmark og Sverige, og gjorde dermed «europamesterskapet for kokker» til en ren skandinavisk parademarsj. Dermed er Pettersen selvsagt også en het kandidat til å stikke av med den aller gjeveste prisen for konkurransekokker, den globale finalen i Bocuse d’Or i Lyon i januar. I fjor fikk Pettersen sølv i det uoffisielle verdensmesterskapet.
Norske kokker har hevdet seg usannsynlig bra i denne konkurransen, som ble innstiftet av den franske legenden Paul Bocuse. I sitt hjemland er Bocuse, som døde i januar i år, en nasjonalskatt og et ikon. Han ledet an i utviklingen av det moderne franske kjøkken, men med en dyp respekt for den århundrelange tradisjonen han var en del av. Og når norske kokker ikke bare klarer å hevde seg i konkurransen med de beste franske, italienske, spanske og amerikanske kollegene, for å nevne noen land med meget sterke tradisjoner for kokkekunst på aller høyeste nivå, er det imponerende og en stor fjaer i hatten for hele det matfaglige miljøet. Norge har vunnet verdensfinalen fem ganger, bare slått av Frankrike med sine sju gull.
Samtidig er det viktig å huske på at matlaging på dette nivået ikke har noen saerlig overføringsverdi til hverdagslivet, verken på restaurantkjøkkenet eller i de tusen hjem. Dette er matlaging på et teknisk nivå og med en innsatsfaktor som gjør at maten er utenfor rekkevidde både praktisk og økonomisk. Poenget med en konkurranse som Bocuse er ikke å vise folk flest hva de kan få til, men å vise hva de beste i verden kan klare, etter intens trening og med et stort støtteapparat rundt seg. Dette er matlaging som toppidrett, og dermed naerliggende å sammenlikne med de norske prestasjonene i skiidrett. På samme måte som veldig få mennesker kan sette utfor de bakkene som våre alpinister konkurrerer i, er det veldig få som kan prestere slik Pettersen gjør på kjøkkenet.
Så hvor ligger verdien, ut over at det er artig at Norge gjør det bra? Blant annet at det styrker markedsverdien til norske restauranter. På samme måte som stjerner fra Michelin gjør de beste restaurantene til reisemål for matglade turister, blir stjernekokkene trekkplastre i seg selv.