Hittegodskontor for tapte sjeler
SØNDAGSTANKER: I vår tid er det vel få ord som gir sterkere motkulturelle assosiasjoner enn å måtte fornekte seg selv.
I vår tid skal man helst finne seg selv, realisere seg selv og gå egne veier. Det kan virke som om Jesus her er på kollisjonskurs med enhver form for selvutvikling. Men er han egentlig det eller er han verdens beste coach som vil at vi ikke skal tape vår sjel?
For Jesu oppfordring til selvfornektelse handler ikke om selvutslettelse, som er preget av resignasjon og oppgitthet. Selvfornektelsen handler heller ikke om selvoppofrelse; for det er å dyrke sitt eget behov for å vaere til hjelp. Nei, den form for selvfornektelse Jesus snakker om handler om å sette andre menneskers behov foran egne behov. Det handler om å si nei til noe du hadde gledet deg til for heller å hente et barn i barnehagen så moren kan få hvile litt. Det handler om å si nei til å delta på et kveldsmøte på jobben for heller å sitte sammen med en venn som skjelver av angst. Det handler om å legge alle egne planer til sides når verden har rast sammen for et annet menneske. Og bare vaere der. Poeten Helge Torvund kaller dette for å vaere «kloksnill,» og Per Fugelli brukte begrepet «det sosialmedisinske legemiddelet.»
Det handler om å vaere tilstede for andre mennesker, å se og hjelpe den som er annerledes, den som står utenfor eller den som ligger nede. Det er sosialmedisin, og Jesus var en stor sosialmedisiner.
Tenk hvis vi hver dag stilte følgende spørsmål til de vi deler hjem med eller til venner eller ukjente: «Hva kan jeg gjøre for at din dag skal bli bedre?» Ikke min, men din. Hvordan ville en slik verden sett ut? Kloksnillhet skaper ringvirkninger utover i samfunnet – og innover ved at hjernen produserer mer serotonin, dopamin og oxytocin så man selv opplever mindre bekymringer og mer velvaere og glede. Eller som Helge Torvund sier det; «det gjer kvardagen mildare og lettare og etterlet eit smil i heile kroppen.» Sokrates kalte dette for å ha omsorg for vår sjel.
Kropp og sjel henger sammen på ulike vis i alle religioner. Men hva er egentlig sjelen? De fleste tror nok at vi har eller er en sjel, men de faerreste av oss kan forklare hva sjelen er. Er sjelen substans eller tanke? Fornuft eller følelser? Evig eller forgjengelig? Ordet sjel i Bibelen, psyche på gresk og nefesh på hebraisk, betyr opprinnelig pust eller liv. Vi finner dette igjen i skapelseshistorien der Gud blåste livspust inn i mennesket, og mennesket ble en sjel – eller levende skapning, som det står i den nyeste oversettelsen. I kristen tro blir altså sjelen forstått som noe gudegitt og evig. For antikkens filosofer var sjelen et begrep i et rasjonelt teoretisk system, og Platon gjorde sjelen til menneskets sentrum. Men i opplysningstiden ble sjelens berettigelse byttet ut med fornuften fordi sjelens eksistens tross alt ikke kunne bevises. Søren Kierkegaard trodde på en udødelig sjel og sjelens frelse ved Jesu kjaerlighet, men forsto sjelsbegrepet både religiøst og psykologisk. Psykologi betyr laeren om sjelen. Likevel er det få psykologer som bruker ordet sjel i deres arbeid i dag. Kanskje gir ordet sjel for mange religiøse assosiasjoner? Enten man forstår sjelen som et religiøst, psykologisk eller filosofisk begrep så er det sammensatt og vanskelig å definere.
Kanskje er sjelen det vi dypest inne er, det som gjør et menneske til et menneske? En usynlig, vektløs, lys materie som vitenskapen ennå ikke har funnet. Men som finnes. Som er evig og som forbinder oss med Gud. I så fall er sjelen naert knyttet opp mot kjaerlighet. For Jesus har vist oss at Gud er kjaerlighet. Gud har lagt evnen til kjaerlighet i alle mennesker fordi vi trenger både å gi og å få kjaerlighet. Hele livet. Kanskje er det denne kjaerlighetsevnen Jesus vil at vi skal utvikle? For å tape sin sjel kan bety å tape evnen til kjaerlighet. Det er derfor Jesus sier at vi ikke må tape vår sjel. Vi må ikke miste vår evne til kjaerlighet. Et hittegodskontor for tapte sjeler ville vaert et selvsentrert og kjaerlighetsløst sted. Jesu liv, Jesu vei, er kjaerlighetens vei. Kjaerlighet forstått som empati, identifikasjon og solidaritet. Denne form for kjaerlighet gjør at sjelen blir del av noe større enn oss selv. For kjaerligheten setter oss fri til å se oss selv og andre med nye øyne. Den setter oss fri til å tro at Gud ikke skal la det vonde få siste ordet over livene våre. Den gir oss mulighet til å hvile i håpet om at kjaerlighetens kraft en gang skal sprenge alle lenker – også døden og det vonde. For det er det kjaerligheten gjør. Kjaerligheten setter oss fri.