Fotballen

DRØSET: Han hadde lagt ballen død. Trudde han.

Ein gong for lenge, lenge sidan var han ein gutunge på 6-7 år. Ein gong for lenge, lenge sidan sprang han rundt og dribla i den kvite VMdrakta til Tyskland. Drakta han hadde fått av faren sin, etter at han, den nå pensjonerte tysklaeraren, var på VM i Tyskland i 1974.

Faren fortalde begeistra at dette var drakta til Gert «Der Bomber» Müller, tidenes tyske toppscorar. Men på Bryne var det få av ungane i gata som hadde høyrt om Gert Müller, ingen som heldt med Tyskland. Dei hadde høyrt om Kevin Keegan. Og dei var overtydde om at draktnummeret 13 innebar at han sprang rundt i drakta til ein reserve.

Han hadde gått på fotballtreningar, tidvis vore med på knotte- og lilleputtlaget.

Men så hadde han lagt skorne på hylla, ballen død, totalt mista interessa. Han trudde han var ferdig med fotball.

Så kom lagnaden og beit han bak, i form av hans eigen son. Plutseleg, for bare nokre månader sidan, blei hans eigen 6-åring glødande fotballinteressert. plutseleg måtte han som far finna svar på spørsmål om Ronaldo, Messi og Neymar, diskutera fotballsko og få tak i drakter sonen nekta å ta av seg.

Han måtte ut i hagen og trena på pasningar og demping, vera Messi, mens sonen var Ronaldo, følgja sonen på Brodd-trening. Han hadde til og med begynt å gå på Brynekampar, ein dryg generasjon etter at han hadde parkert all personleg fotballinteresse. Han, sonen og faren, den nå pensjonerte tysklaeraren, hand i hand til og frå Store stå som jo viste seg å vera Vesle stå.

Og nå var det VM i fotball. Han hadde sett ein og annan fotballkamp på tv dei siste 35 åra, men veldig sjeldan, og bare når det var VM. Men nå? Nå gløda sonen. Nå skulle sonen vera lenge oppe. Han skulle ta plass i sofaen i den raude Portugal-drakta si, med nummer sju på ryggen, drakta og nummeret alle gutane i klassen visste kven tilhøyrte. Og så skulle han sjå fotballkamp med sin far. Den fråfalne fotballfanen.

Han måtte ut i hagen og trena på pasningar og demping.