Dyster reaksjon i Teheran
GJESTEKOMMENTAR: Ayatollaene i Iran krysser fingrene for at Kim–Trumpavtalen bare er et narrespill.
«De dumme taler om fortiden, de kloke om nåtiden og de gale om fremtiden», sa Napoleon. Ut fra rangeringen i hans aforisme, hører nok de fleste kommentatorer etter Trump−Kim-møtet til i gruppe tre. Men neppe noe annet sted tales det med dystrere miner om risikoen for at den nordkoreanske diktatoren mener alvor om atomnedrustning enn i Teheran.
Den arabiske London-avisen Asharq Al-Awsat mener å vite hvorfor: «Hvis fredsprosessen mellom Pyongyang og Seoul utvikler seg positivt, vil det bety et diplomatisk jordskjelv for Iran. Den iranske ledelsen er allerede på tå hev av frykt for utsiktene til å til å bli forlatt av alle i kampen mot USA.»
Inntrengende advarsel fra Teheran til Kim Jong-un lot da heller ikke vente på seg mer enn noen timer: «Vi vet ikke hva slags person den nordkoreanske lederen forhandler med. Ingen vet om denne personen ikke vil kansellere avtalen før han vender hjem», advarte regjeringstalsmann Mohammed Bagher Nobakht, vel vitende om at det siste Iran trenger, er å miste nok en viktig alliert, som blant annet har vaert til stor hjelp med kjernefysisk kunnskap og raketteknologi.
Økende bekymringer
Presset på Iran vil utvilsomt øke hvis møtet mellom Trump og Kim virkelig baerer frukter. Skulle det imidlertid vise seg at Kim har klart å utmanøvrere Trump, og at Nord-Korea beholder sine kjernefysiske våpen og -infrastruktur, vil iranerne satse på samme strategi: Å bli en atommakt i ikke for fjern fremtid, og dermed anse seg immune mot angrep.
Men hvis Kim virkelig mener alvor om i det minste «gradvis atomnedrustning», går han imot den herskende tankegangen og frykten hos ayatollaene: Se hva som hendte med Gadaffi etter at han kvittet seg med sine atom-ambisjoner! Hadde Libya blitt en atommakt, ville den amerikansk-ledede invasjonen ikke ha funnet sted. Verken Nord-Korea eller vi må gå i i den samme fellen.
Ikke uventet inntar de sunni-muslimske landene i regionen − og Israel − motsatt standpunkt: Stå fast og knallhardt mot Iran, uansett utfallet for Nord-Korea. For hvis det raskt viser seg at Kim snor seg unna atomnedrustningen, blir Iran atskillig verre å hanskes med.
Uansett tårner problemene seg opp for mullaene som aldri før siden den blodige åtteårskrigen mot Irak, selv om de skulle klare å få de europeiske landene til å stå fast ved den inngåtte atomavtalen og nøytralisere USAs boikottvedtak. Flere store europeiske selskaper og andre er allerede i ferd med å trekke seg ut av landet av frykt for å bli rammet av Trumps utestengning fra USA.
Utmattelseskrig
Mye tyder på at Iran har forstrukket seg, både militaert og økonomisk. Landet er tungt engasjert i to større konflikter, i Syria og Jemen. Dessuten tappes den iranske økonomien av investeringene i Hizbollah i Libanon og Syria, sjia-militsen i Irak, samt Hamas og Islamsk Jihad i Gaza. Dette er investeringer som har blitt et alvorlig pengesluk, uten avgjørende positive resultater.
Sunni-landenes – og Israels – strategi kan synes å vaere å gjøre Irans regionale politiske og militaere ambisjoner så kostbare for ayatollaene som mulig. En ting er at Iran tvinges til å velge mellom sin egen befolknings økende protester, eller å regne med at Revolusjonsgarden slår ned demonstrasjonene slik at landet kan fortsette å pøse på med ressurser i sitt regionale imperiespill. Problemet for Teheran er at sunni-landene, med SaudiArabia i spissen, klarer å blokkere Iran i Jemen – og at Israel er i ferd med å ydmyke iranerne militaert i Syria.
Land har ingen venner, kun interesser, sies det. Og det begynner også iranerne å innse. Russland, som hittil har vaert iranernes allierte, er nå på linje med Israel om å få iranerne ut av Syria. Russerne er interessert i syrisk stabilitet nå. De har oppnådd det de var ute etter i Syria, og forstår at så lenge iranske styrker og Hizbollah står i Syria, vil israelerne sørge for at kamphandlingene fortsetter for å hindre sjia-halvmånens fullførelse.
Irans problemer
Militaert er Europa ingen stormakt å satse på for Iran, og heller ikke handels- og investeringsmessig Europa ikke saerlig lovende ut. I tillegg har bortimot fem millioner iranere allerede forlatt landet. Irans økonomi er svaert svak, den iranske valutaen, rialen, har svekket seg med 48 prosent mot dollaren siden januar. Dette til tross for at landet er det fjerde rikeste på naturressurser i verden.
Jonathan Adelman, professor ved Josef Korbel-instituttet ved Denver University, skriver at 20 prosent av iranerne er analfabeter eller semi-analfabeter, det iranske brutto nasjonalproduktet pr. innbygger er ca. 5500 dollar, lavere enn 90 andre land i verden og på samme nivå som fattige Jordan, Makedonia og Namibia. Vannmangelen i Iran, i områder med en tredjedel av befolkningen, er meget alvorlig, skriver Adelman. Om 20–30 år må halvparten av landets befolkning sågar vurdere å flytte utenlands av mangel på vann.
Tidevannet kan synes å vaere i ferd med å snu mot Iran i Midtøsten. Økende enighet om Iran mellom Trump og Putin, med støtte fra de regionale maktene Israel, Saudi-Arabia, De forente emirater og muligens Egypt, kan komme til å endre dagens koreografi av Midtøsten.
«Bare de høyeste vismenn og de latterligste narrer forandrer seg ikke», sa Konfucius. Hvilken av disse kategoriene ayatollaene i Teheran velger å vaere i, kan bli avgjørende, både for Iran og Midtøsten.
Hvis Kim virkelig mener alvor om i det minste «gradvis atomnedrustning», går han imot den herskende tankegangen og frykten hos ayatollaene: Se hva som hendte med Ghadaffi!