Grønt diktatur
BOK: Fantasifullt, medrivende og tankevekkende om statskupp, hjernevask og miljøtotalitarisme.
Nullingen av Paul Abel. Roman. 320 sider. Gyldendal.
Med «Nullingen av Paul Abel» har Bjørn Vatne (f. 1976) skrevet en dystopisk og satirisk roman som bekrefter at den gode debutboken, «Slik skal vi velge våre ofre» (2015), ikke var et lykkelig engangstilfelle, men mest sannsynlig starten på et lovende forfatterskap.
Vi er i Ålesund rundt år 2050. Nedbyggingen av oljeindustrien og avviklingen av privatbilismen har avfolket distriktene. I byene har kakaomangelen vaert til allmenn ergrelse i tjue år. Kornhøsten har slått feil flere år på rad, Portugal ligger i aske, i Bilbao drikker de opium til lunsj. «Verden feirer den siste tid med stil, mens vi er en selvoppofrende vits» heter det om det humørløse og miljøhysteriske Norge, der det er skapt en kollektiv hukommelse i form av den såkalte sjalken, «en vennlig forlengelse av bevisstheten» og «et vemmelig beist på plyndrertokt i sinnet», som byr på eventyrlige muligheter for kontroll, hjernevask og suggesjon.
Sjalkens potensial blir desto tydeligere når øko-partiet Panetisk forbund tar makten i et statskupp og gjennomfører en statskontrollert grønn revolusjon som på kort tid viser seg like totalitaer som historiens øvrige røde og brune maktovertakelser.
Paul Abel, professor i marinbiologi og Darwin-ekspert «med Foucaults briller og Derridas frakk», og jobbene til to statssekretaerer og en minister på samvittigheten, avsverger fremskrittet og motsetter seg hjernevask. Han defineres som en fiende av Pan og ender i Fortettingen, helt nederst i det grønne hierarkiet som er bygd på en forestilling om verdensaltet under det lett orwellske slagordet «Alle er alles alt», og i en Huxley-liknende, marerittaktig paradisversjon av den vidunderlige nye verden, der all romantisk kjaerlighet er avskaffet fordi det fører til overdrevent forbruk.
I flere av skildringene får man uvegerlig en fornemmelse av at et visst miljøparti må ha stått modell. Pauls kone Astrid derimot er en lojal tjener av Pan som før hun ble dommer i tingretten var en «selverklaert filmelsker med utstudert tarvelig smak».
Pauls oppgave blir på solstadsk vis å skildre den store miljøpolitiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land, i håp om at vanstyret skal veltes og han slik får sin Astrid tilbake, for det er jo en kjaerlighetshistorie gjemt inni her også. Paul vil bli «helten i den langvarige åndelige okkupasjonen av landet», og okkupantenes leder, Jan Rotgers, «en dandy med hjernen til en Machiavelli», taler da også til nasjonen med samme patos og til dels samme ord som Quisling i radiotalen den 9. april 1940, og avslutter med Forbundets obligatoriske hilsen: «Til Pan!», som vel heller ikke er så fjernt fra et «sieg heil».
I et sidemotiv fortelles det dessuten om en parasitt som på kort tid overtar verten fullstendig, uten at vertsorganismen selv er klar over det, og med en klar side til totalitaere regimer og idealisme som blir til fanatisme og ekstremisme, hva enten den er rød, brun, grønn eller religiøs.
«Nullingen av Paul Abel» er en imponerende, fantasirik, språklig oppfinnsom og underholdende roman om blind tro versus sunn skepsis, fornuft versus følelser, forførelse versus overbevisning, og om et offentlig drømmespråk og den falske forestillingen om et selv, foruten ymse tankevekkende filosofiske refleksjoner – en på alle måter fascinerende roman.