Han la sin hånd på meg

«Han la hendene sine på dem og velsignet dem». Markus 10.

Når jeg taler eller skriver om nestekjaerlighet og medmenneskelig ansvar, slår det inn i meg: Men du selv, hvordan er det med din praksis. Inderlig godt kjenner jeg på avstanden mellom ideal og virkelighet, mellom det jeg gjerne vil og det jeg gjør.

Denne følelsen av utilstrekkelighet er jeg ikke alene om. Det vet jeg. Men da er det viktig å huske på at Gud som kaller også gir kraften. Daglig og stadig kan vi leve i hans omsorg og kjaerlighet og i tilgivelsen for alt det som ikke var som det skulle. Hans nåde er ny hver morgen. Var det ikke slik, ville all vår tjeneste bli en fryktelig byrde.

Alan Paton forteller i «Gråt mitt elskede land» om presten Stephan og vennen hans, Msimangu, i Johannesburg, SørAfrika. Den unge mannen hjalp en gang presten i en kritisk situasjon. Prestesønnen hadde ranet en hvit mann og satt i fengsel. Etter mange anstrengelser fant Msimangu unggutten og fikk han med seg hjem.

Presten takket og sa: – Du er god, Msimangu. Han svarte: - Snakk. Jeg er et syndig menneske, og det vet du. Men Gud la sin hånd på meg!

Kjenner du deg igjen? Vi er ufullkomne, strekker ikke til, trår stundom feil, makter ikke å leve opp til idealet om kjaerlighet i handling. Men så får vi ta til oss og tro at Gud legger sin hånd på oss, slik Jesus la hendene på barna og velsignet dem, la hendene på syke og helbredet dem, la hendene på disiplene og styrket dem.

Under hans velsignende hender får vi kraft og mot til å gå videre på veien.