Hjelp! Vi leter etter en sang som er bedre enn «Tore Tang»
KÅRING: Finnes det en parallell virkelighet der ute, et snålt sted med helt andre regler, der man kan finne en sang som er mer rogalandsk enn «Tore Tang»?
Dette er en kåring, og vi trenger din hjelp. Vi har saumfart, helt overfladisk, de rogalandske krinker og kroker for å finne den sangen som får fram euforien, dei varme kjenslene, gråten, sangen, dansen og stoltheten. Den som handler om selve livet! Eventuelt bare den kjekkeste sangen. En man kan sette på og like, uten at en kultursosiolog i tweed-dress eller en kjepphøy musikkjournalist (slike finnes, tro meg) har overfladeanalysert linje nummer fire og funnet ut at syntaksen representerer kulturhistorien til Dirdal på en framifrå måte.
Folkets sang, altså. Den DU ville satt på i selskapslivet i Bergen, i Oslo eller på karaokebar i Hong Kong for å synge deg hjem. Tidenes beste sang fra Rogaland.
Her er et par forslag, plukket ut etter kriteriene tilfeldighet, personlig synsing, googling, magafølelse og lempfeldig, historisk kompetanse. Siden du allerede er uenig i utvalg og vurdering, vil vi gjerne ha flere forslag. På Aftenbladet.no kan du både stemme på kandidatene, og foreslå dine egne.
Tore Tang – Mods
Like greit å grafse i seg favorittpoteten først som sist. Ekstremt anvendelig sang. Kan brukes til dans på bordet, allsang på grensen, tennene i tapetet og ikke minst til å erte opp blaerete kulturkapitalister som kjenner den gode smak. Når blodfattige østlendinger, småbrisne trøndere og eplekjekke bergensere skal parodiere rogalendingen, da er det denne de henter fram. «Tore Tang» er alt. Ingen sang forteller mer om et geografisk område og folket der enn «Tore Tang» forteller om Rogaland (selv om delillos’ «Stakkars Oslo» gir et ok bilde av Austlandet).
Tore Tang, ein gammal mann Heile byen kjenne han
Han så leve av gammalt brød å vann
Kor han komme fra vett bare han Tore Tang Tønes – Bonde Sannhetsgehalten er svak her, all den tid Tønes lyver. Han er ikke bonde, men elektriker. Nu vel, bortsett fra en grov løgn, er dette definitivt en kandidat. Tønes har funnet humor under ei rot, djupt alvor i kransekakevitser og blitt Årets Sokndøl to ganger, hvilket strengt tatt er mot reglementet. Har den sørjaerske miksen av tradisjon, protestantisk arbeidsmoral og frykt for lediggang noen gang blitt naglet mer til korsettet enn i disse linjene:
Det er sjelden at meg og kåno tege fri, det er alltid någe me kan henga fingrane i
Og sko det vaer en dag det er litt lide å gjør, så slaer me av maskinane og så melke me for hånd.
Vamp – Tir n’a Noir
Det er pussig at et Band som så så si bor i havet driver å lengter så kolossalt mot havet. Men de skal ha det, Vamp, at de lengte til havs med en smittende inderlighet og friskt felespill. Det mest besyndelige er at deres mest populaere lengtesang handler om en mytisk, irsk himmel og en vakker kvinne som en gammel seiler snart skal få møte igjen longt vest i nettopp Tir n’a Noir.
Horisontar fins ikkje. Alt du tar på forblir Eg e di, di Mary McKear
Bjørn Eidsvåg – Shalala
Han er så god til å formulere det vanskelige på en lettfattelig måte, Eidsvågen. Men én gang formulerte han det enkleste i verden på en enkel måte. «Shalala – eg e fornøyd og glad». Man kan, i denne sammenhengen, holde mot Eidsvågen at rogalendingen ikke er fornøyd og glad. Rogalendingen syner det er «greit», i den grad vi tar oss bryet med å svare på inkjeveta spørsmål om hvordan vi har det. Men sangen, den sitter. «Shalala» er et slags syngende lavterskeltilbud som passer oss finfint. tek-