Grethe kunne ikke gi slipp på Hasham
STAVANGER: De hadde ikke planer om på bli fosterforeldre, men noen ganger kjennes det bare riktig. For to år siden overtok Grethe og James Mahan omsorgen for Hasham (15).
– Jeg prøver å lage litt afghansk mat. Noen ganger himler Hasham med øynene, andre ganger går det bra, sier Grethe Mahan.
– Den beste norske maten er pinnekjøtt, kvitterer Hasham.
15-åringen flyttet inn til familien Mahan for litt over to år siden. Han kunne ikke norsk. Nå går det på både engelsk og norsk. Fosterfar James er amerikaner. Hasham er afghaner.
– Jeg tror det er en fordel at vi ikke er en helt typisk norsk familie, sier Grethe.
Hun har vaert verge for flere flyktninger. For to år siden trengte Hasham mer enn en verge.
– Noen ganger kjenner du bare at det er riktig. Hasham var enslig mindreårig flyktning. Han var analfabet og snakket ikke norsk. Vi hadde ikke tenkt å bli fosterforeldre, men kunne ikke slippe han, sier Grethe.
Får minister-skryt
Tirsdag fikk hun dele sine erfaringer med barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland (H). Statsråden var i Stavanger for å laere mer om hvordan barnevernet her jobber for å rekruttere fosterfamilier til barn med minoritetsbakgrunn.
Region vest, som inkluderer Stavanger, kommer nemlig best ut når det gjelder å redusere antall barn som venter på fosterhjem.
– Det gjør inntrykk å møte fosterforeldre. De er virkelig mine helter, sier Helleland.
Ifølge Bufdir ventet per slutten av april 329 barn på fosterhjem i Norge. 90 prosent er over 6 år.
Trenger fosterfamilier
I Stavanger bor i overkant av 260 barn og unge i fosterhjem. 80 av disse har minoritetsbakgrunn, hvorav nesten 30 er enslige mindreårige flyktninger. Til sammenligning er bare 6 prosent av fosterhjemmene i kommunen minoritets-familier. De fleste er rekruttert i familie og nettverk, eller gjennom samarbeidet med Muslimsk fellesråd.
– Per i dag har vi behov for fosterhjem til 20–30 barn med minoritetsbakgrunn, sier Eli Hognestad, sosialkurator i barnevernstjenesten.
Barnevernsjef Gunnar Toresen forteller at de i Stavanger var tidlig ute med å etablere kontakt med muslimske miljøer. Det har vaert avgjørende for barnevernets omdømme i det muslimske miljøet.
– Frykten for barnevernet er mindre nå enn før, sier Toresen.
Barnevernet har nemlig et svaert dårlig rykte i noen minoritetsmiljøer ikke bare i Norge, men også langt utenfor landegrensene.
– Det bekymrer meg at mange tror barnevernet er her for å ta barn i fra folk. Det er et problem for rekrutteringen av fosterfamilier til barn med minoritetsbakgrunn. Dette må jeg ta på største alvor, og da er det viktig at etaten jobber som i Stavanger; går i dialog med religiøse ledere, sier Helleland.
Ikke gjennom nåløyet
Kjetil Aas i Bufetat forteller at 30 minoritetsfamilier med interesse for å bli fosterforeldre meldte seg til Bufdir i region vest i fjor.
– Vi satt til slutt igjen med bare to, sier han.
Noen familier trekker seg, andre har helseutfordringer, er ikke godt nok integrert eller snakker ikke godt nok norsk. Noen har også bekymringsmeldinger på seg vedrørende egne barn.
– Det kan også handle om boligen, ettersom kravet er eget soverom til fosterbarnet, sier Aas, og legger til at det akkurat her utvises skjønn.
Norske familier
I løpet av møtet med barneministeren kommer det imidlertid fram at mange barn med minoritetsbakgrunn ønsker seg etnisk norske familier, likevel vil etaten rekruttere fosterfamilier med minoritetsbakgrunn.
– Vi må finne en balansegang. Foreldrene er opptatt av at barnas kultur skal ivaretas i fosterhjemmet, samtidig skal barnet ha medvirkning, sier Aas.
– Vi behøver et mangfold slik at vi finner en god match. Vi skal lytte til barna, samtidig skal det tas faglige vurderinger. Vi må ha mange nok familier å velge mellom, sier ministeren.
– Men det barna ønsker seg aller mest, er snille, kjaerlige familier, minner Hognestad om.