Forsiktige Filip

Følg meg! Med de ordene kalte Jesus disiplene sine. Ikke noe mer i første omgang. Han visste at de ikke hadde innsiktsfull tro, den ville vokse fram etter hvert som de lyttet til hans undervisning og så hans gjerninger. Velutdannede var de ikke. Tre kom fra fiskerlandsbyen Betsaida, brødrene Peter og Andreas og Filip. Men de fulgte Jesus i tre år, og fikk på en saerlig måte åndsutrustning til tjenesten på pinsedag. Fra da av ble de frimodige vitner om det de hadde sett og hørt.

Filip fulgte kallet, og noe av det første han gjorde var å føre Natanael til Jesus. De to holdt senere mye sammen, blant annet da Mesteren en gang sendte disiplene ut to og to.

En bibelforsker karakteriserer Filip som beskjeden, aerlig, sindig og ikke minst forsiktig. Mye tyder på at det riktig. Da en tusentallig folkemengde flokket seg om Mesteren og trengte mat, regnet og kalkulerte Filip hvor mye som skulle til og hva det ville koste. Umulig, tenkte han. Men også han var med å dele maten ut etter Jesu under.

Da noen grekere kom til ham, fordi de gjerne ville møte Jesus, henvendte han seg først til Andreas og rådførte seg med ham. Den siste kvelden Jesus var sammen med disiplene, sa Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss». Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vaert hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far.» Vennlig og forståelsesfullt møtte Jesus den usikre Filip.

Jeg har sans for den forsiktige Filip. I møte med mennesker når vi lengre med å banke på enn å trenge oss på. Vi har ingen grunn til å hovere over dem som famler, spør, tviler, men skulle møte dem vennlig og varsomt, åpent og lyttende, respektfullt. Slik vi selv trenger å bli møtt og mottatt når vi sliter.