Ikke god nok ...
OMSORG: Vår datter har noen utfordringer i livet.
Hun er en «berikelse hver gang» hun besøker en dame på en skjermet enhet for demente − men likevel, hun «fungerer ikke godt nok». Godt nok i forhold til hva? Er det bedre at hun selv kun er en bruker på et dagsenter?
Jeg er så heldig at jeg har fri på fredager. Så torsdag kveld satt jeg lenge oppe, og sov derfor frempå fredag morgen. Min mann var bortreist, og jeg hadde huset for meg selv.
Da jeg kom ned sto døra til terrassen åpen, og ute sitter vår yngste datter i solveggen og nyter morgensola. Hun har gått fra den bydelen der hun bor og helt hjem til oss.
«Jeg ville ikke vekke deg, mamma», sier hun. «Det er så deilig å sitte her. Fuglene synger og solen varmer.»
Hun har tatt fri fra dagsenteret, der hun går fire dager i uken, fordi hun vil hjelpe til på sykehjemmet der hun i flere år har besøkt ei gammel dame nesten hver uke. Damen bor på en skjermet enhet for demente, og datteren vår elsker å vaere der.
«Når jeg er der, så føler jeg meg ikke som en bruker. Jeg føler meg til nytte og får arbeidsoppgaver, og når jeg går hjem, er jeg glad», sier hun.
«Født» som treåring
Datteren vår har noen utfordringer i livet. Hun holdt på å dø av sult, omsorgssvikt og understimulering som lita jente i et land på den andre siden av jorden. Dette resulterte i skader som blant annet har gitt henne laerevansker og konsentrasjonsproblemer.
Selv sier hun: «Jeg ble på en måte født da jeg var tre år (det var da hun kom til oss), og da er det ikke så rart at jeg føler meg litt yngre enn jeg er.»
Hun har akkurat fylt år og ønsker seg mest av alt en jobb der hun kan bidra med noe hun er god til. På bursdagen hennes nylig skrev en venn til henne: «Når jeg sier du er en solstråle, så er det helt sant: Du har et lys inni deg som stråler ut og varmer oss som er rundt! Jeg opplever det hver gang vi er sammen. Skulle bare ønske det var oftere!»
Helt fra hun gikk på ungdomsskolen har vernede bedrifter vaert det som har blitt presentert for henne som jobbalternativ når hun ble ferdig på videregående. Hun har motsatt seg dette, for det hun hele tiden har villet er å jobbe med mennesker. Det er ikke mulig for henne å ta utdanning for å kvalifisere seg til en jobb innen helse og omsorg. Det har også vaert prøvd forskjellige arbeidstreningstiltak på dagsentre for eldre. Utfordringene har vaert overarbeidete ansatte og mange besøkende. Det blir for mange å forholde seg til for henne, og de ansatte har ikke ressurser og tid nok til henne. Vi har fått høre på ansvarsgruppemøter at hun ikke fungerer godt nok…
Mitt spørsmål er: «Hva er godt nok»? Godt nok i forhold til hva? I forhold til kvalifikasjoner og kompetanse? I forhold til definerte ferdighets- og mestringskrav? Sammenlignet med alle som ikke har spesielle utfordringer?
Gjør sitt beste
Som foreldre ser vi ei tapper jente som prøver så godt hun kan å passe inn. Hun er opptatt av å holde seg i form, spise sunn mat, gå turer og trene. Hun bor for seg selv, lager stort sett sin egen mat, handler på egen hånd, holder leiligheten i orden og går eller tar buss dit hun skal. Hun har sin «lønn fra NAV», og det har aldri vaert aktuelt å vaere hjemme. På dagsenteret der hun går, opplever hun å vaere bruker og ikke å vaere til nytte. Hun blir frustrert over de rigide barrierene mellom å vaere ansatt og å vaere bruker.
Som besøksvenn på en liten avdeling får hun oppgaver hun mestrer og føler seg verdifull og nyttig. Oppgavene er ikke av en slik karakter at det kan sies å inngå i de faste arbeidsoppgavene i en avdeling, men som et verdifullt supplement.
Jeg møtte en av de ansatte en gang jeg hentet henne der, og spurte litt forsiktig om det passet at hun kom så ofte på besøk. «Det er en berikelse hver gang, både for de gamle og oss ansatte», svarte hun.
Så jeg spør igjen: Er ikke det godt nok? Hvorfor er det slik at hennes ressurser ikke kan brukes? Hvorfor kan ikke hennes, og mange med hennes, arbeidslyst utnyttes?
Burde vaere mulig
Det mangler en større kommunal vilje til å fine gode, tilpassete løsninger for alle. Alt må ikke inn i formelle ordninger med varig tilrettelagte arbeidsplasser eller ordinaer jobb. Stavanger kommune har hundrevis av virksomheter. Hvorfor er det ikke plass til flere som kan bidra som en supplerende ressurs? Blir det for vanskelig? Er det mangel på vilje? Eller er det rett og slett slik at vi bare konstaterer at noen ikke er gode nok?
Vi merker daglig at vår datters livskvalitet handler om hun kan føle seg til nytte i det daglige. Er det virkelig for mye forlangt?
Av hensyn til datteren, er forfatteren av dette innlegget anonym for leserne. Aftenbladet kjenner vedkommendes identitet.